Previous Page  213 / 222 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 213 / 222 Next Page
Page Background

213

kap. 4.2 og

og 6.2)

. Forsøk å la brukeren være så aktiv som mulig, både ved selve

tøyningene og når det gjelder overgangen mellom ulike tøyningsposisjoner.

Passiv bevegelse av bekkenregionen. Ill: ALE

I starten av fasen kan de fleste av treningsforslagene av 3- kategorien anvendes

med litt assistanse. De fleste av dem omfatter sittende eller liggende stilling.

Rammestrukturen omkring disse øvelsene må følge samme prinsipp som beskrevet

ved flere anledninger tidligere: Fast øvingssted, rekkefølge, innhold og begrepsbruk.

Siden generell aktivitet avtar og brukeren blir mer stillesittende, øker behovet for å

legge inn treningsøkter i hverdagen som kan motvirke både nedsatt fysisk funksjon

og passivitet. Der hvor dette tidligere kanskje for en stor del kunne legges inn under

f.eks. kroppsøving eller fritidsaktiviteter med en eller få ansvarlige med oversikt, må

dette feltet innlemmes i daglig program på boligen og eventuelt andre steder hvor

brukeren har opplæring og er i aktivitet. Det betyr m.a.o. at det ikke er nedfelt som et

fag som man har rett til, som f.eks. kroppsøving i sammenheng med skole. Derfor er

det viktig å se den store betydningen av fysisk aktivitet, ta ansvar for å gjennomføre

dette strukturert og definere det inn i en individuell plan. Dette må også ha forankring

til opplevelse av velvære og til strategier for å ivareta grunnleggende fysiologiske

funksjoner, som f.eks. respirasjonskapasitet. Det er svært viktig at faste personer har

ansvar for dette og ser denne koblingen og nødvendigheten av den for at brukeren

skal ha det best mulig lengst mulig. Så lenge man kan være aktiv motorisk, utspiller

det seg også en kognitiv aktivitet, om enn av varierende grad.

Det anbefales å være konsekvent hvis det gjelder benyttelse av kommunikasjon i form

av «ja» og «nei»-tegn. Som tidligere nevnt må dette være noe som omfatter ørsmå

bevegelser, fordi større og sammensatte bevegelser ikke lar seg gjennomføre når man

kommer svært langt ut i forløpet av 3. fase. Dette skyldes både degenerative faktorer

som demens, forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet med epilepsi og økende

rigiditet og spastisitet. Hånd mot hånd-kommunikasjon har best sjanse til å fungere

lengst, fordi små muskelsammentrekninger kan registreres av motparten.