213 / 222
213
kap. 4.2 og
og 6.2)
. Forsøk å la brukeren være så aktiv som mulig, både ved selve
tøyningene og når det gjelder overgangen mellom ulike tøyningsposisjoner.
Passiv bevegelse av bekkenregionen. Ill: ALE
I starten av fasen kan de fleste av treningsforslagene av 3- kategorien anvendes
med litt assistanse. De fleste av dem omfatter sittende eller liggende stilling.
Rammestrukturen omkring disse øvelsene må følge samme prinsipp som beskrevet
ved flere anledninger tidligere: Fast øvingssted, rekkefølge, innhold og begrepsbruk.
Siden generell aktivitet avtar og brukeren blir mer stillesittende, øker behovet for å
legge inn treningsøkter i hverdagen som kan motvirke både nedsatt fysisk funksjon
og passivitet. Der hvor dette tidligere kanskje for en stor del kunne legges inn under
f.eks. kroppsøving eller fritidsaktiviteter med en eller få ansvarlige med oversikt, må
dette feltet innlemmes i daglig program på boligen og eventuelt andre steder hvor
brukeren har opplæring og er i aktivitet. Det betyr m.a.o. at det ikke er nedfelt som et
fag som man har rett til, som f.eks. kroppsøving i sammenheng med skole. Derfor er
det viktig å se den store betydningen av fysisk aktivitet, ta ansvar for å gjennomføre
dette strukturert og definere det inn i en individuell plan. Dette må også ha forankring
til opplevelse av velvære og til strategier for å ivareta grunnleggende fysiologiske
funksjoner, som f.eks. respirasjonskapasitet. Det er svært viktig at faste personer har
ansvar for dette og ser denne koblingen og nødvendigheten av den for at brukeren
skal ha det best mulig lengst mulig. Så lenge man kan være aktiv motorisk, utspiller
det seg også en kognitiv aktivitet, om enn av varierende grad.
Det anbefales å være konsekvent hvis det gjelder benyttelse av kommunikasjon i form
av «ja» og «nei»-tegn. Som tidligere nevnt må dette være noe som omfatter ørsmå
bevegelser, fordi større og sammensatte bevegelser ikke lar seg gjennomføre når man
kommer svært langt ut i forløpet av 3. fase. Dette skyldes både degenerative faktorer
som demens, forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet med epilepsi og økende
rigiditet og spastisitet. Hånd mot hånd-kommunikasjon har best sjanse til å fungere
lengst, fordi små muskelsammentrekninger kan registreres av motparten.