99 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
89
Teksten ovenfor er hentet fra feltdagboken. Den inneholdt nokså mange notater som
omhandlet dette temaet og undringer knyttet til standpunktet: «at man ikke må tro at
man betyr så mye for ungdommene». Etter hvert vokste det imidlertid fram en dypere
forståelse av at det lå en form for «realisme» til grunn, og at det dreide seg om hvilke
forventninger man burde ha som var hensiktsmessige når man skulle utføre de oppga-
ver man var satt til. Det handlet blant annet om «å holde ut» i en krevende jobb. Eli
formidlet det slik i intervjusamtale med meg:
–
Jeg vil jo selvfølgelig gi det jeg kan gi, men samtidig så må jeg være, sette noen
grenser for meg selv, hvis ikke så holder jeg ikke ut. (…). Og så er det noen
ungdommer som prøver å komme helt under huden på deg, ikke sant. Men jeg
har bestandig hatt en liten, sånn. Må ha en liten avstand, du er nødt til å ha noe
sling
ringsmonn der. Gir du alt så, ja, det blir for…
–
Så det er en måte å beskytte deg selv på?
–
Ja, det er egentlig det. Men det handler jo om å være profesjonell, tenker jeg.
Det handler om å være litt faglig og profesjonell i jobben din.
Miljøpersonalet møtte nye ungdommer hvert år som de skulle lære å kjenne, gi omsorg
–
og «komme i posisjon overfor»
–
slik at de i samspill med den enkelte kunne bidra
positivt den tiden de hadde opphold i institusjonen. Innen ett år var omme, tok de som
regel farvel. Ungdommen de var blitt kjent med, flyttet ut, og nye flyttet inn. Etter flyt-
ting hadde miljøpersonalet som regel ikke mer kontakt med ungdommene, og de visste
ikke hvordan livet artet seg videre for dem. Relasjonene mellom miljøpersonalet og
ungdommene var av forholdsvis kort varighet; de var forgjengelige. Det forekom unn-
tak, men de var få og syntes å gjelde kun for et par av de voksne i miljøpersonalgrup-
pen. Kan hende tolket de «det å være profesjonell» på en litt annen måte, eller de valg-
te å legge noe mindre vekt på dette aspektet. De kunne blant annet «gi av seg selv» ved
å velge å være til dels tilgjengelig for ungdommen også utenom arbeidstid,
27
dersom
det virket som om ungdommen ønsket det. Slike valg var ikke representative for de
fleste andre i miljøpersonalgruppen, som kunne hevde at dette var mindre klokt og lite
profesjonelt og fagmessig. Ungdommene, på sin side, tolket gjerne disse handlingsval-
gene som tegn på «ekthet» og at den/de voksne virkelig brydde seg om dem. De ufor-
melle aspektene kunne gjøre dem trygge og innby til tillit. Man hadde med andre ord å
gjøre med to divergerende perspektiver. Dette synes å være i tråd med det Follesø
(2015) peker på (se punkt 6.1.2).
27
For eksempel via mobil, mail og/eller ved å møte opp for å se ungdommen i aktivitet/kamper på fritiden.