98 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
88
og situasjonen kan bli preget på en slik måte at kommunikasjon og samhandling blir
vag og lite tydelig.
6.2 «Å bety noe» – oppfatninger, forventninger og mulige tolk-
ninger
Med utgangspunkt i det flyktige, midlertidige
–
og gjerne innenfor en kort, men noe
usikker tidsperiode
–
skal miljøpersonalet søke å bli kjent med den enkelte ungdom og
utføre sine arbeidsoppgaver på en faglig god og forsvarlig måte. De skal gi omsorg,
behandling og være profesjonelle. Hvordan er dette mulig, og hva gjør det flyktige,
midlertidige, med tenkning, holdning og strategi når det gjelder relasjonsarbeid? Kan
den spesielle situasjonen
–
forutsetningene, rammene og de voksnes profesjonalitet
–
også gi oss dypere innsikt i dannelsen av begreper som «
vi må ikke tro at vi betyr så
mye
»?
Flere av de voksne snakker om at de ikke må gå rundt og tro at de betyr så mye for den
enkelte ungdom. Samtidig snakker noen av ungdommene om at de voksne nok egentlig
ikke bryr seg så mye om dem; de utfører bare en jobb. Er dette uttrykk for bevisstgjø-
ringer om at relasjonene
–
det at de tilbringer tid sammen, ikke er frivillig valgt? Re-
presenterer dette nødvendige erkjennelser av hva som faktisk ligger i bunn, når man
søker å utvikle relasjoner og tilrettelegge for utvikling og endring for ungdom som på
ett eller flere områder ikke mestrer og/eller lykkes, slik det forventes? Det spesielle
utgangspunktet gjør selvsagt noe med mulighetene, hva det er mulig å få til.
I uformelle samtaler med meg har flere gitt uttrykk for at det er viktig at man som vok-
sen ansatt i institusjon forstår at man ikke er av så stor betydning for ungdommene.
Dersom man tror at man utgjør en stor forskjell
–
at man er en veldig viktig person for
ungdommene, så kan man få «et slag i trynet». Man kan tro at man er unik, betyr mye
og «legger sjela si» i ungdommen. Deretter går man på en smell. Inge har poengtert at
miljøpersonalgruppen i fellesskap kan utrette noe positivt og bety noe for ungdomme-
ne, og at det bare er slik de kan lykkes med miljøterapiarbeidet.
Oppfatningen om at en ikke skal tro at man betyr så mye alene, som delvis synes å
være basert på de voksnes erfaring, kan tolkes som en form for nødvendig grense eller
beskyttelse som gjør det mulig å stå i arbeidet. De voksne synes også å mene at det
handler om en form for faglighet og profesjonalitet, det å erkjenne sin rolle, å reflekte-
re over denne og vite hvordan den bør utøves.