96 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
86
organisere og planlegge institusjonshverdagen. Miljøpersonalet bruker sin faglighet,
profesjonalitet og praksiskompetanse i arbeidet. Er dette på noen måte uforenlig med
det å kunne bety noe for ungdommen?
De voksens roller som miljøterapeuter eller miljøarbeidere var ikke et hinder for at de
kunne bety noe (positivt) for ungdommene. Det handlet kanskje mer om den enkelte
ansattes forståelse og utøvelse av egen rolle. Man kunne for eksempel opptre som mer
eller mindre (ordinær) omsorgsperson, som mer eller mindre tilrettelegger for aktivite-
ter, samspill og mestring, eller mer eller mindre som terapeut. Ungdommene syntes å
være opptatt både av ekte omsorg og av de mer uformelle og lekne samspillssidene hos
de voksne rundt dem. De voksne som «brydde seg», var oppriktig interessert i dem, så
og hørte dem, og kunne vise ekte engasjement gjennom uformell aktivitet, samspill og
«lek».
6.1.2 «En voksen som bryr seg»
I artikkelen «
De må like meg for å jobbe med meg!
» (2015) viser Follesø til det ung-
dom i barnevernet forteller i tilknytning til prosjektene «Sammen om barnevern» og
«Ungdom i svevet». Ifølge Follesø (s. 44) går temaet «
en voksen som bryr seg
», igjen
som en rød tråd. Ungdommene snakker om å bli sett, forstått og likt, om voksne som
er der for dem, går ved siden av, som støtter, har tro på dem og tilrettelegger for at de
skal kunne mestre. Ungdommene beskriver «de gode møtene» med voksne i barnever-
net, og Follesø forstår det slik at ungdommene snakker om en opplevelse av å bli er-
kjent og anerkjent. I denne forbindelse viser hun til Axel Honneth (2008), som opere-
rer med to grunnleggende elementer i anerkjennelse: «erkjennelse» og «tilstedeværel-
se». Det ligger både en mental dimensjon og en handlingsdimensjon til grunn for den-
ne oppfatningen: å se og å holde fast ved
–
en forpliktet tilstedeværelse. Honneth (ibid.)
mener at behovet for å bli sett og anerkjent er en grunnleggende betingelse. Mennesket
utvikler seg gjennom å bli sett og anerkjent. Follesø peker på at anerkjennelse ikke er
en egen teknikk, men at det i tilknytning til barn og unges beskrivelse av gode møter i
barnevernet handler om de voksnes
holdninger
(verdier, tenkesett og måter å forstå og
møte den unge på) og
handlinger
(det de voksne gjør, og måter de gjør det på). Det
som her beskrives som viktig for de unge i møte med de voksne i tjenestene, er ikke
alltid og nødvendigvis det som er prioritet og på dagsorden profesjonelt sett, ifølge
Follesø.