90 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
80
vil det kanskje være mulig å svare «både-og» eller «mer eller mindre» på spørsmålet
om institusjonen kunne representere et hjem. (Se også Ulset og Tjelflaat, 2013.) Noen
av de voksne brukte betegnelsen «trygg base» i stedet for «trygt hjem», når de skulle
beskrive hva plassen og oppholdet burde kunne representere for ungdommene som
kom dit, selv om institusjonen titulerte seg «ungdoms
hjem
». «En trygg base» kan kan-
skje tolkes som et trygt oppholdssted, støttepunkt eller stasjon. Det kan ligge noe mer
midlertidig i betegnelsen base enn i betegnelsen hjem.
Hva et sted oppfattes som og representerer, er svært viktig. Det har blant annet betyd-
ning for hva slags sosialt liv som kan skapes innenfor settingen. Strukturene og ram-
mene er med på å definere rollene som de voksne og de unge innehar, og som de selv
også bidrar til å konstruere og spille ut. Det å beherske diskursen og å kjenne «eier-
skap» til et sted vil være av betydning for samspillet. Flere av de voksne i miljøperso-
nalgruppen hadde hatt ungdomshjemmet som sin arbeidsplass i ti-femten år. Ung-
dommene
–
som på sin side hadde stedet som et (mer eller mindre fremmed) midlerti-
dige hjem
–
kom og dro. Utskiftning av ungdom skjedde forholdsvis hyppig, mens de
voksne ble værende. Sånn sett kunne voksengruppen trolig kjenne sterkere tilhørighet
og «eierskap» til stedet enn det ungdomsgruppen gjorde. De representerte en «sam-
mensveiset familie» som, mer eller mindre ubevisst, visste hvordan en tenkte og tedde
seg innenfor settingen. Hva angikk ungdomsgruppen, skjedde det som sagt jevnlige og
forholdsvis hyppige utskiftninger. Ungdommene var flyktige «familiemedlemmer». På
den annen side opplevde ungdommene å bo i huset over et skoleår eller mer, mens de
voksne bodde der kun to eller tre døgn av gangen for så å komme tilbake igjen etter en
uke fri. De opplevde med andre ord aldri å leve og bo i huset over lang tid, som om det
var et hjem. Dette var primært deres arbeidsplass.
De relasjoner og det samspill som ble skapt mellom ungdommene og de voksne, var
av midlertidig karakter. Miljøpersonalet hadde som oppgave å prøve å bli kjent med
den enkelte ungdom, skape tillit og slik tilrettelegge for endring og utvikling. Relasjo-
nen som ble skapt, skulle vare i relativt kort tid
–
gjerne et skoleår. Deretter flyttet
ungdommen ut, og ungdommens og de voksnes veier skiltes. Et «standard familieliv»
kunne vanskelig skapes og spilles ut innenfor en slik ramme. Selv om institusjonsen-
heten i utgangspunktet var å oppfatte som et hjem for ungdommene, var det mange
ulike forhold og trekk ved den som ikke gjorde den hjemlige dimensjonen helt gjen-
kjennbar.