rkbu_rapport6/2016

GRO ULSET

Tett på livet i barneverninstitusjon

–

en eksempelstudie

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

tatt av å drøfte hva slike tiltak kunne gjøre med ungdommene, og snakket om kropps-

språk som kunne «

skremme

» og «

gjøre ungdommene redde

», og om «

relasjoner som

kunne gå i stykker

».

Mot slutten av en treningsøkt spurte instruktørene om personalet hadde noen spørsmål.

I den forbindelse ble det blant annet snakket om hva som ble gjort eller skulle gjøres i

etterkant av tvangstiltak. Først bemerket Jona

–

slik lovverket også slår fast

–

at bruk

av tvang og makt skal være «

siste utvei

», og at «

alt annet skal være prøvd først

». Han

hevdet videre at når man så seg nødt til å gjennomføre slike tiltak, så betød det ofte at

man ikke hadde gjort jobben godt nok. At man ikke hadde observert godt nok, ikke

sett, forstått og tatt tak i alt som skjedde i forkant. Så var det plutselig for sent og man

kom i en situasjon med utagering og videre holding. Jona påpekte at det var deres jobb

å være med og til stede, slik at disse situasjonene kunne unngås.

Dette ga noe innsikt i hva miljøpersonalet tenkte om det å komme så langt at de brukte

tvang. En annen ansatt i personalgruppen

–

Inge, la til at de også var/måtte være be-

visste på hvor skremmende slike situasjoner og tiltak kunne være for ungdommene, og

spesielt for de som hadde opplevd vold og overgrep i oppveksten. For dem kunne bruk

av tvang være ekstra traumatisk. Derfor var det nødvendig at personalet hele tiden

hadde i bakhodet «

hva en slik situasjon kan gjøre med [ungdommene]

». Instruktørene

understreket videre at det skulle snakkes med ungdommen i etterkant av tvangstiltak,

når ungdommen var klar for dette. Det skulle snakkes rolig. Også under selve tiltaket,

for eksempel i forbindelse med en holdesituasjon, burde det snakkes rolig. Man må

prøve å forklare hva som skjer, og hva man gjør, slik at det oppleves minst mulig

traumatisk for ungdommen (se også Ulset og Melheim, 2013).

Jona gjorde videre et poeng ut av at ansatte har ulike tilnærminger, oppfatninger og

følelser knyttet til fysiske handlinger, og at det var viktig å forstå dette. Han mente at

det var svært viktig at de som utgjorde en dyade, var åpne seg imellom om hvordan de

reagerte på og håndterte slike situasjoner. Det måtte ikke komme som noen overras-

kelse. De burde kjenne hverandres ståsted. Den som var tvilende, usikker og utrygg på

hvordan han/hun skulle håndtere situasjonen og avverge fysisk med grep og holding,

skulle ikke gå inn i den. Da var løsningen å trekke seg unna og tilkalle hjelp fra andre.

5.1.9 Makt- og tvangsbruk

Fysiske makt- og tvangstiltak ble sjelden gjennomført ved institusjonsenheten, men én

av de seks ungdommene som deltok som informanter hadde blitt utsatt for dette ved et

par anledninger. Informanten fortalte om hendelsene. (Ved en annen anledning bekref-