45 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
35
Innpass
Et feltarbeid kan frembringe tvil og usikkerhet. Man kan for eksempel være i tvil om
hvor mye man kan eller bør invitere seg selv inn i den/de sosiale enheter som studeres.
Man lurer på om man bør være pågående, eller om man bør «ligge litt lavt» og være
tålmodig. Selv opplevde jeg det som spesielt krevende å ha «samtaler med meg selv»
om når og i hvilken grad det var naturlig, og hvorvidt det var sympatisk og/eller aksep-
tabelt, å stå og banke på døra til ungdommenes rom, når de valgte å være der. Dette
gjorde de nokså ofte, og noen av ungdommene valgte også å låse døren, som for å
markere at de ønsket fred og ro. Samtalene med meg selv handlet både om å respektere
ungdommene, og de handlet om hvem jeg faktisk presenterte meg som. Jeg måtte kun-
ne stå for de valgene jeg gjorde. Derfor måtte terskelen ligge i nærheten av det som var
naturlig for meg også.
Som tidligere nevnt poengteres det at idealet med hensyn til forskerens tilstedeværelse
er at hun/han ikke skal oppleves som ubehagelig for deltagerne (Fangen, 2004). For å
få innpass er det nødvendig å bygge tillit. Dersom ungdommene var på rommene sine
og/eller de tilbragte mye av ettermiddagen og kvelden der, pleide jeg å banke på hos
den enkelte for å høre om jeg kunne besøke dem / slå av en prat. Noen ganger var det
greit for dem, andre ganger ikke. Dersom noen av ungdommene ga uttrykk for at de
ønsket tid alene respekterte jeg selvsagt dette. Gjennom et feltarbeid kommer man
gjerne nærmere enkelte informanter, enn andre. Så også i dette. Det gjaldt både innen-
for ungdomsgruppen og voksengruppen. Det var dessuten umulig å fordele feltarbeids-
tiden likt mellom alle som bodde og arbeidet i huset. Noen informanter viste mer in-
teresse enn andre i å omgås meg. At noen tok kontakt med meg, og at jeg visste om
enkeltpersoner jeg kunne oppsøke for å slå av en prat i oppstartsfasen opplevdes som
avgjørende der og da. Dette ble av noe mindre betydning etter hvert som jeg følte meg
tryggere i settingen. Etter hvert syntes ikke ungdommene og de voksne «å reagere» på
at jeg var i huset. Jeg «eksisterte» ikke for dem, på den måten at de hadde meg som
forsker i fokus når jeg gikk omkring i huset, snakket med dem, spiste middag med dem
eller så på tv. Dette ble også bekreftet i intervjusamtalene. Mange fortalte at de glemte
min rolle som forsker, og at de opplevde at jeg «skled inn i miljøet». Jeg kunne oppfat-
tes som en hjelper, en samtalepartner, en refleksjonspartner eller en student. Noen av
ungdommene oppfattet meg nok også som en av de voksne på huset. Jeg var ikke «en
av dem», men jeg var ikke lenger i samme grad en fremmed. Jeg følte meg velkom-
men i huset.