78 / 110
77
rapporterte de bl.a. bruken av uklare kjennemerker, dårlige lysforhold, ansamling av
mange mennesker, stor trafikk, parkerte biler og områder åpne og fri for hindringer som
ekstra vanskelig. Sistnevnte punkt kan kanskje synes merkelig, men her må en huske
at store åpne flater ikke gir mulighet for å finne visuelle holdepunkter eller ledelinjer.
Dette vanskeliggjør selvfølgelig orienteringen for personer med redusert sidesyn.
Nøkkelen til løsning ligger i om en kan identifisere hva som gjør det mulig å navigere
sikkert i omgivelsene. Her har deltagerne identifisert ulike faktorer. For personer med
AMD er det bl.a. pekt på slett underlag, bra lysforhold, lite trafikk, god ledelinje, og
at en er godt kjent. For personer med RP nevnes god ledelinje, lite folk, godt gangfelt,
bra lys, bred og avgrenset trapp, at en er kjent, god kant, høyt rekkverk og tydelig
asfaltkant. Spørsmålet blir da om en kan omgjøre de rutene som i dag er vanskelige,
til såkalte lette ruter, og hva det vil kreve av tilrettelegging.
Et område koster ingenting bortsett fra trening, og det er å gjøre de personene det
gjelder kjent med de rutene de skal ferdes i. Både selvrapporteringen og dataene
i denne undersøkelsen bekrefter at dette er virksomme tiltak. Nå vet vi også at
ledelinjer og kjennemerker er noe som personene i begge gruppene gjør bruk av. Her
ligger sannsynligvis deler av svaret når en skal etablere gode ruter for den enkelte.
Sannsynligvis vil personer med RP i større grad enn personer med AMD etterlyse
peilepunkt.
Det var ingen særlig store endringer i hvorledes AMD-gruppen brukte ledelinjer
og kjennemerker for å holde kursen første og siste gang de gikk ruten. Den mest
bemerkelsesverdige forandringen var at bruken av kjennemerker gikk ned, mens
bruken av ledelinjer økte. De brukte også oftere ledelinjene fleksibelt. Mest sannsynlig
gjenspeiler dette at de etter hvert hadde blitt så godt kjent i ruten at det å sjekke
kjennemerkene ble unødvendig. De hadde lært seg at ledelinjene kunne fungere som
brukbare verktøy i forflytningen mot neste kjennemerke.
Det var heller ingen store endringer i hvorledes RP-gruppen fikserte på kjennemerkene,
peilepunktene og ledelinjene. Også de fikserte mindre på kjennemerkene, antagelig av
samme grunn som hos AMD-gruppen. Hos RP-gruppen gikk også det totale antallet
fikseringer på ledelinjer ned. Forekomsten av fikseringer på ledelinjer som ligger
midt i bevegelsesretning økte imidlertid og kan ses på som en optimalisering av
fikseringsmønstret i forhold til synsvansken deres, og er samtidig et uttrykk for en
mer effektiv forflytning. Bruken av peilepunkter var stabil fra første til siste gang
RP-gruppen gikk ruten.
Ved å lære nye ruter, og ved å gjøre nye ruter lettere å bruke, kan en også oppnå andre
fordeler. I tillegg til å komme seg tryggere og lettere fram, som denne undersøkelsen
viser, gir det også kognitivt overskudd, som gjør at en i større grad enn ellers kan
tillate seg å «la tankene vandre». En kan med andre ord orientere seg på det en kan
kalle «autopilot».