76 / 110
75
Normalseende bruker under vanlige betingelser visuell informasjon, som de har en
fleksibel og ubevisst bruk av under forflytning. Men også her kan auditive inputs
forekomme, eksempelvis gjennom kontroll for trafikk bakfra. Sammenliknet med alle
grupper synshemmede har de normalseende naturligvis færre praktiske problemer,
samt mindre anstrengende og kognitivt belastede forflytninger.
7.3.2.5.2. Hovedstrategier hos RP
Hovedstrategien for personer med RP var at de i tillegg til å bruke kjennemerkene i
ruta, ofte brukte en ledelinje under forflytning. Denne strategien var gjerne kombinert
med taktisk bruk av fjerntliggende peilepunkter for å holde riktig retning over lengre
strekk i forflytningen, eller helt fram til det endelige målet for forflytningen. Disse to
tilnærmingene bør brukes samtidig for å få en optimal forflytning.
I tillegg kan man formulere en annen strategi, en teknikk som vil være til hjelp for
personen for å sikre seg mot lavtliggende hindringer. Det gjelder bruk av hvit stokk,
men her opplever en emosjonelle heller enn fysiske eller opplæringsmessige barrierer.
Det er innlysende at bruk av hvit stokk, eller markeringsstokk, er nødvendig for
personer med langt framskreden RP. Ja, selv for de som fungerer brukbart under
gunstige lysforhold, vil det være slik at de opplever orienteringsvansker under dårlige
lysforhold. Bevisstgjøring av de personer det gjelder om at sikkerhetstiltak som
fremmes av bruk av hvit stokk eller markeringsstokk ikke kun dreier seg om de som
er synshemmet, men i like stor grad om sikkerheten til andre, kan være med på å bryte
den barrieren som det å anvende hvit stokk er.
7.3.2.5.3. Taktikker hos RP
Hovedsakelig kan man snakke om fem taktikker, som er nyttige for personer med
RP når de forflytter seg i et bymiljø. De tre første taktikkene er gyldige for de fleste
personene. De to siste er spesielt rettet mot personer som er engstelige for å snuble eller
ramle, for eksempel fordi de har balanseproblemer. Den første dreier seg om å holde
en viss avstand til ledelinjen. Dette er logisk, da de ved å gå helt inn til en husvegg
(da definert som ledelinje) vanskelig kan holde visuell kontroll med denne ledelinjen
framover. Ved å gå en meter eller to til sides for veggen kan de visuelt følge ledelinjen
lettere gjennom små øye- eller hodebevegelser. I tillegg vil de lettere kunne ha kontroll
med kommende kjennemerke og forhindringer. Den neste taktikken er å bruke et høyt
nær- eller fjerntliggende peilepunkt som kjennemerke. Dette kan være en lyktestolpe, et
kirkespir, et skilt eller annet som hjelper på retningsbestemmelse. Den neste inkluderer
visuell skanning, eller det vi tidligere har omtalt som feltorientering, gjennom hyppige
fikseringsskifter. De siste to taktikkene går ut på å bruke lave nærliggende peilepunkt
som kjennemerke. Dette gjør det mulig for personen å få informasjon om lave
forhindringer på veien fram mot kjennemerket, og å bruke langsgående mønstre i
underlaget som ledelinje.