74 / 110
73
7.3.2.4. Sammenligning av verktøybruk – holde retning og finne fram til målet
7.3.2.4.1. Det å holde kursen første gang ruten ble gått
Registreringene viser hvor ofte personene i de tre gruppene fikserte på de «verktøyene»
som er tilgjengelige for en person som går en rute, for å holde kursen fram til målet.
Dette betyr i første rekke å orientere seg mot kommende kjennemerke og å holde
kontakt med ledelinjen som fører fram til kjennemerket.
Fordi det ble antatt at bruk av peilepunkt i forflytningen var en taktikk hos personer med
RP, ble kategoriene «Bruk av statisk peilepunkt» og «Bruk av dynamisk peilepunkt»
inkludert. «Bruk av dynamisk peilepunkt» betyr i praksis å henge seg på og følge
etter et menneske som går i samme retning som man selv skal gå. Bruk av dynamisk
peilepunkt kan betraktes som en taktikk som kan benyttes når man er lite kjent og
er sikker på at den man følger etter skal til samme sted som en selv. Dette kunne
deltakerne være rimelig trygg på for tre av de etappene hvor ruten var lagt. Et statisk
peilepunkt er ofte benyttet for orientering i et fritt lende, for eksempel på en fjelltur
hvor man skal gå til et bestemt fjell som rager opp over landskapet. I et bymiljø kan
et høyhus eller et høytliggende landemerke ha samme funksjon. I denne aktuelle ruten
var det mulig å velge seg et bestemt hus som et statisk peilepunkt for etappene 2–5.
Det er også forsøkt å skaffe informasjon om hvorledes kjennemerkene og ledelinjene
ble brukt av deltakerne. Derfor er det inkludert informasjon om hvor ofte de så fra
kjennemerke til kjennemerke, fra kjennemerke til ledelinje, fra ledelinje til kjennemerke
og fra ledelinje til ledelinje.
Den mest påfallende gruppeforskjellen var den relativt lave bruken av ledelinjer
hos AMD-gruppen, registrert med eyetracker. På en måte er dette forståelig, siden
personer med AMD kan oppfatte ledelinjer på begge sider ved å holde blikket fast
rettet framover. Dette kan forklare forskjellen mellomAMD-gruppen og RP-gruppen.
Forskjellen fra kontrollgruppen krever imidlertid en ytterligere kommentar, siden
normaltseende mennesker selvsagt har et like godt sidesyn som personer med AMD.
Antakelig skyldes forskjellen at normaltseende i større grad bruker synet til å orientere
seg i feltet og se på ting som fanger interessen deres, slik at de også får en høyere skåre
på det å se på ledelinjene – før synet deres igjen settes i «hvilestilling» med blikket
rettet rolig framover. Dette forholdet er også omtalt under kapittel 3.2.1. der vi antar
at deltagerne med AMD må bruke mer energi på selve orienteringen, noe som går ut
over deres evne til å undersøke omgivelsene. En annen hypotese kan være at de uansett
ville hatt problemer med objekt-gjenkjenning hvis de hadde dreid mer med blikket.
Bruken av kjennemerkene var omtrent like høy hos alle gruppene, dog noe høyere
hos de med AMD enn hos normaltseende. Det er interessant, men rimelig, at
forekomsten i bruk av ledelinjer er flere ganger så høy som forekomsten av bruk av
kjennemerker. Det er jo ledelinjene man må holde kontakten med for å finne fram til
kjennemerkene. Forekomsten i bruk av peilepunkt er noe overraskende. Alle grupper
brukte både statiske og dynamiske peilepunkter. Dette skjedde likevel relativt sjelden,