Table of Contents Table of Contents
Previous Page  82 / 110 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 82 / 110 Next Page
Page Background

81

På bilde 3 er det et mer betydelig synstap, noe som skaper vansker i å identifisere

bokstaver på den avstand denne testen er beregnet for (4 meter).

Figur 7.4. Illustrasjon av hva personer med ulik synsfunksjon kan identifisere av detaljer på en

standard synsprøvingstavle. Se tekst for nærmere forklaring.

Synsskarphet kan normalt måles ved hjelp av bokstaver eller symboler. Dette betyr at

personen som testes, må være i stand til å gjenkjenne symbolene og angi disse korrekt,

noe som stiller krav om kognitiv behandling av bildet. Visus vil normalt endre seg som

funksjon av luminans. Dette er jo også naturlig, da vi alle opplever å se små detaljer

bedre i godt lys.

Tabell 7.7 viser visus med begge øyne åpne for alle forsøkspersoner. Vi operer her ikke

med begrepet «binokulær» visus, da det forutsetter en grad av samvirke mellom øynene,

og det er det ikke tatt stilling til her. Visus er oppgitt under noen utvalgte luminansnivå

for forsøkspersonene. Vi kan trekke fram to eksempler fra denne tabellen: Person K10

har makuladegenerasjon, og visus ligger stabilt på 0.12 for intervallet 1.4 – 40 cd/m

2

,

med en svak bedring til 0.16 for de to høyeste lysnivåene. Her er det nødvendig å

tilføye at visusmålinger er beheftet med en del usikkerhet, og spesielt gjelder dette for

personer med sentrale synsfeltutfall, da de er nødt til å bruke eksentrisk fiksering for å

tolke det man prøver å feste oppmerksomheten mot. Dataene gir likevel en pekepinn på

at høyere lysnivå ikke gir de store visusforbedringer for akkurat denne personen. For

andre stiller dette seg helt annerledes – se eksempelvis dataene for K12 i Tabell 7.7.

Person K4 har RP. Her viser Tabell 7.7 at binokulær visus øker betydelig fra de laveste

til de høyeste lysnivå (fra 0.32 til 0.8). Dette er en indikasjon på at høye lysnivå gir

store gevinster for å utskille små detaljer, men det vi ikke har registrert her, er om de

høyeste nivåene kan være gjenstand for ubehag. Dette er informasjon som vi burde

ha undersøkt nærmere, men vi får unnskylde oss med at dette uansett vil framkomme

under praktiske mobilitetsprøver.