37 / 110
36
gjenspeiler disse antakelig at personen har erfart at feltet rundt kjennemerkene
inneholder objekter eller annet som personen kan støte borti, eller et hull i asfalten som
en kan gå seg opp i. I de tilfellene hvor beskyttelsesteknikkene blir brukt på en effektiv
og god måte, viser dette at de har fått en klar funksjon og er meningsfulle for personen.
Dette betyr imidlertid ikke at beskyttelsen trenger å ha en god form og teknisk «riktig»
utførelse. Det er funksjonen «beskyttelse», som gjør at atferden kan betraktes som
en foregripelse. Det betyr heller ikke at beskyttelsesteknikker bør bli trent spesielt
på i Fase II. På dette stadiet bør man begrense seg til såkalt «tilfeldig læring», hvor
man griper anledningen uten at dette forstyrrer personens oppmerksomhetsretting og
læringsprogresjonen i ruteopplæringen.
Skiftet til bruk av sporing i forflytningen umiddelbart før kjennemerket, synes først og
fremst å gjenspeile et ønske fra personen om å komme fram til kjennemerket. Dette
understreker intensjonaliteten som ligger bak forekomsten av foregripelsene.
Sporingen demonstrerer også at ledelinjen blir brukt som et verktøy for forflytningen
på etappen og at personen har oppfattet at sporing kan være en god måte å holde
kontakt med ledelinjen på.
Taktil søking kan foregå på flere måter, både ved hjelp av føttene, hendene og ved bruk
av stokk som en forlengelse av hånden. Når mobilitetspedagogen blir oppmerksom på
en eventuell foregripelse i forkant av forflytningen fram til kjennemerket, vil det bli
naturlig å oppfatte atferden som en foregripelse. Elementer av god stokkteknikk vil
også bli et holdepunkt for mobilitetspedagogen i oppfattelsen av en foregripelse i form
av en taktil søking. Det å skifte til større utslag i stokkbevegelsene er et eksempel på
dette. Det å diskré få personen til å øke stokkutslagene, som en tilfeldig læring, er en
form for teknikkopplæring som er tilpasset læringsoppgavene som ligger til Fase II.
Det er mange ulike former for atferd som er uttrykk for foregripelser av et kjennemerke
og som faller inn under klassen «auditiv søkeatferd». I Tabell 4.2 er det listet opp sju
spesifikke foregripelser. Felles for disse er at personen lytter etter lyd fra kjennemerket.
I forhold til progresjonen i mobilitetsrute-opplæringen betyr dette at kjennemerket har
forandret seg fra å være et taktilt/haptisk til et auditivt kjennemerke. I de aller fleste
tilfellene er lyden som personen lytter etter et ekko, og de spesifikke holdepunktene
som gjør at personens atferd gjenspeiler en foregripelse, er at personen selv lager en
lyd som hun/han deretter lytter etter et ekko av.
Det er ikke mange objekter som er naturlig og stabilt lydgivende, og som således kan
egne seg som kjennemerker i en mobilitetsrute. Blant de meget sjeldne unntak er for
eksempel transformatorkiosker som durer, vifter som står konstant på, og mer målrettet
finner en også lydgivere ved fotgjengeroverganger.
En vanlig erfaring er at mange personer som mottar mobilitetsruteopplæring, etter
hvert skifter fra å bruke taktile attributter ved kjennemerket til å oppfatte dem visuelt.