34 / 110
33
4.3.1.2. Fase II – kjennemerke som delmål i en prosedyre
4.3.1.2.1. Ved starten av Fase II
Ved starten av Fase II er det etablert motivasjon og en intensjon hos personen om
å nå målet for forflytningen gjennom ruten. Det er videre etablert en
deklarativ
forståelse av at mobilitetsruten fører fram til målet. Hovedfokuset for tilegnelsen av
mobilitetsferdigheter på Fase II gjenspeiles i fasens navn: «Kjennemerker som delmål
i en prosedyre». Det viktigste som skjer i fase II er at personens oppmerksomhet blir
rettet mot
hva hun/han skal gjøre
ved et kjennemerke for å komme seg til det neste
og til slutt nå målet for forflytningen. Personen har fremdeles ikke lært ruten som et
prosedyrebegrep;
dvs. fått en representasjon av hvorledes egen bevegelse på etappene
binder kjennemerkene sammen.
Hjelpen har også skiftet karakter og blir gitt for at man skal få hjelp til å:
1. finne neste kjennemerke
2. etablere kontakt med og få oppmerksomheten rettet mot ledelinjene som binder
kjennemerkene sammen
3. ha korrekt retning og holde tempoet oppe under forflytningen mellom kjennemerkene
i ruten.
Mobilitetspedagogen gir samtidig flere andre former for hjelp. Blant annet passer
pedagogen på at personen får etablert kontakt med ledelinjene og følger dem på
hver enkelt etappe i forflytningene fram til kjennemerkene. Pedagogen griper også
inn og justerer slik at personen hele tiden holder riktig retning og at forflytningen
foregår i et rimelig tempo. Disse formene for hjelp blir imidlertid gitt på en så diskret
måte som mulig, slik at personens oppmerksomhet ikke blir rettet mot pedagogen.
Oppmerksomhetsrettingen rettes mot hvilke posisjon personen skal ha i forhold til
kjennemerkene. Ved kjennemerke 1 skal personen for eksempel stå med venstre side
av kroppen mot veggen slik at hun/han kan se rett på neste kjennemerke, osv.
4.3.1.2.2. Foregripelse av kjennemerket
Foregripelse av det kommende kjennemerket er en milepæl i mobilitetsruteopplæringen
og den viktigste ferdighetsendringen som finner sted i løpet av Fase II. Foregripelse av
kjennemerkene i ruten utgjør også som regel den første av de positive forandringene
som lar seg observere i løpet av læringsprosessen.
En foregripelse er en antesipering, eller forventning, hos personen om at vedkommende
nå kommer til kjennemerket. Dette kan dreie seg om å nå et spesifikt fysisk objekt;
stolpen, gatehjørnet, skoleporten, muren, osv. En typisk foregripelse er en søkeatferd;
– en leting etter kjennemerket. Siden forventningene er konkrete, ser foregripelsene
også forskjellige ut. Tenk for eksempel på forskjellen i atferd mellom det å prøve å finne
en stolpe, et gatehjørne eller skoleporten. Foregripelsene kan også være en reaksjon
på det å ha nådd kjennemerket; for eksempel tydelig glede ved å ha kommet fram.
Eller – når kjennemerket kommer umiddelbart etter en sporing – så øker personen