Utfordringer knyttet til mobilitet for personer med moderat eller alvorlig synssvekkelse

4.3.1.4. Fase IV – fleksibel feltorientering

4.3.1.4.1. Starten på Fase IV

Fase IV er det stadiet hvor de fleste former for kvalitative forandringer knyttet til

personens O&M-ferdigheter, væremåte og tilstand kommer. Det som er kritisk på

dette stadiet, er å forstå hva som skjer av øvrige og vesentlige forandringer. Den

sentrale forutsetningen for at forandringene som inntrer på Fase IV skal finne sted,

er at forflytningene gjennom ruten er blitt automatiserte på en slik måte at man ikke

lengre blir utsatt for praktiske problemer som hindrer en fra å ha oppmerksomheten

mot andre hendelser i feltet.

De forandringene somfinner sted på Fase IV i en vellykket mobilitetsruteopplæring er vist

i Tabell 4.3. Forandringene er satt opp i samme rekkefølge som de forekom i systematisk

mobilitetsruteopplæring (Storliløkken med flere, 1991; Tellevik med flere, 1999; 2000).

Tabell 4.3. Forandringer på Fase IV

Forandrings-

rekkefølge

Forandring

Økt oppmerksomhet mot hva som foregår under forflytningen

Økt kommunikasjon med pedagogen under forflytningen

Flere initiativ og økt aktivitet

Mer effektivitet i forflytningene, dvs. bedret retning og tempo

Bedre mobilitetsferdigheter

Bedre og økt bruk av mobilitetsteknikker

Bruk av snarveier og selvvalgte kjennemerker

Økt bruk av hørselen, særlig ekkolokalisering, under forflytningene i ruten og

også generelt

Bedret humør og økt trivsel

Det er en generell regel at opplevelser av at ting som er vanskelig og byr på problemer,

fører til bevissthet knyttet til egen atferd, noe som innebærer kognitive begrensninger

og oppmerksomhetsretting mot selve atferden. Men når forflytningen er blitt

automatisert, avtar den kognitive belastningen og gjør det mulig for personen å feste

oppmerksomheten mot andre forhold.

Det at forflytningene gjennom ruten har blitt effektive og problemfrie og dermed

automatiserte, har gjort det kognitivt mulig for personen å få økt oppmerksomhet

mot omgivelsene på en annen måte. Den økte oppmerksomheten mot omgivelsene

innebærer en naturlig føring for at personen skal lære om de geografiske forholdene

i nærmiljøet sitt; for eksempel om objekter og eventuelle kjennemerker i landskapet.

I sin tur fører slik kunnskap til bedre forståelse også av spatiale relasjoner mellom

objekter og særtrekk i feltet.