35 / 110
34
tempoet i sin forventning om at «nå er jeg straks framme». Samtidig som personen
viser en søkeatferd – dvs. leter etter det kommende kjennemerket – forekommer det
videre ofte at personen stopper opp eller senker farten i sin forflytning.
De ulike foregripelsene kan deles inn i fem hovedtyper eller klasser etter hvilken
funksjon de har. Disse er:
1. Atferdsforandring
2. Taktil søkeatferd
3. Auditiv søkeatferd
4. Visuell søkeatferd
5. Foregripelse av neste ledelinje eller kjennemerke.
Innen hver av disse foregripelsesklassene er det ulike former for foregripelser.
Dette krever at man må kjenne personen godt for å gjenkjenne atferden og forstå
at den er et uttrykk for antesipering av kjennemerket. Tabell 4.2 viser et utvalg av
de vanligste formene for foregripelse, sortert i de fem hovedtypene. Hensikten med
denne opplistingen er å gjøre det lettere å gjenkjenne foregripelser hos personen. Det
er imidlertid viktig å huske at dette bare er en eksempelliste og at det forekommer
flere andre former for foregripelser.
Den foregripelsen av et kjennemerke som er lettest å oppfatte, er når personen snakker
om eller omtaler kjennemerket umiddelbart før vedkommende får kontakt med
kjennemerket (1). For at dette skal kunne registreres som en foregripelse, er det en
forutsetning at omtalen eller navngivningen forekommer like før kjennemerket. «Nå
kommer jeg til hjørnet på veggen», eller «nå er jeg snart ved hageporten».
Generelt viser det at personen refererer til det kommende kjennemerket, uansett om
dette skjer tidligere i ruten, umiddelbart før kontakt, eller når personen befinner seg
ved kjennemerket. Dette viser at personen har fått en deklarativ kunnskap om ruten –
slik det er forutsatt skal være til stede ved starten av fase II.
Det at personen viser glede eller opphisselse like før det blir oppnådd kontakt med
kjennemerket (2), demonstrerer at forflytningen gjennom ruten har blitt
intensjonell
og at det har blitt av personlig betydning for personen å finne kjennemerket. Det synes
rimelig å anta at dette henger sammen med hensikten bak opplæringen på Fase I, at
ruten skulle bli etablert som et verktøy for å nå et personlig mål. Oppfattelsen av (2)
som en foregripelse forutsetter at mobilitetspedagogen gjenkjenner uttrykkene for
glede eller opphisselse. Dette kan imidlertid være vanskelig for personer som i utpreget
grad har idiosynkratiske og vanskelig gjenkjennbare følelsesuttrykk; slik som særlig
personer med kombinasjonen blindhet og autisme har.