42 / 110
41
Den positive forandringen knyttet til bedre mobilitetsferdigheter, og økt bruk av
mobilitetsteknikker, har antagelig en tilsvarende virkning. Den økte muligheten for å
være oppmerksom på hva hun/han selv gjør under de ulike forflytningene legger i seg
selv et grunnlag for læring hos personen. Samtidig gjør den automatiserte forflytningen
det mulig for mobilitetspedagogen å dirigere oppmerksomhet mot og drive eksplisitt
opplæring av mobilitetsferdigheter og teknikker uten at dette hindrer tilegnelsen av
de prioriterte ferdighetene.
Generelt er initiativ og aktivitet hos et menneske knyttet sammen med opplevelse av
å være en agent i eget liv. En person mestrer de utfordringene som hverdagen krever,
når det å være en agent fører til oppnåelse av personlige mål. Det synes derfor rimelig
også å se større grad av initiativ og aktivitet hos personen samt ytterligere forbedring
av effektiviteten av forflytningene i et tilsvarende perspektiv. Både den samtidige
økningen i effektivitet, de bedrete mobilitetsferdighetene og teknikkene og de øvrige
positive forandringer i ferdigheter, har antakelig ført til opplevelse av mestring hos
personen. Den økte graden av initiativ og aktivitet hos personen, kan således bli sett
på som en indirekte følge av dette, siden det betyr mye for personen å nå fram til og
delta i de aktivitetene som mobilitetsruten fører fram til.
Det at personen begynner å finne snarveier og lager seg sine egne, selvvalgte
kjennemerker, viser økt feltkunnskap og gjenspeiler antakelig i stor grad også at den
spatiale forståelsen har blitt bedre. Det å ta en snarvei i en mobilitetsrute man har gått
flere ganger, kan ofte ses på som et uttrykk for en bedre orientering. En snarvei i en
rute innebærer at et eller flere kjennemerker i den opprinnelige ruta blir kuttet ut og
at personen har funnet seg nye og mer funksjonelle kjennemerker. Det kan skje på to
måter.
1. For ruten fraA til B til C kan en hoppe over kjennemerke B ved å gå rett mot C fraA.
2. Personen kan kutte ut et kjennemerke ved å gå fraAmot B, men endre kurs i retning
mot C før hun/han kommer fram til B. Når personen foretar en slik snarvei, er det
mest sannsynlig at hun/han har laget seg et selvvalgt kjennemerke som ligger på
veien mellom A og B.
Med hensyn til den første formen for snarveier, er det rimelig å se den som et uttrykk
for at vedkommende har lært noe om de spatiale relasjonene mellom de trenervalgte
kjennemerkene. Ved den andre formen for snarveier, synes det som oftest som man
har lært noe om den relative lokaliseringen av et eget, selvvalgt og det kommende
trenervalgte kjennemerket.
På samme måte som ved foregripelser, er det viktig at mobilitetspedagogen hele tiden
er oppmerksom på at personen som skal lære ruta, kan komme til å ta en snarvei.
Hvis mobilitetspedagogen ikke er oppmerksom på dette og er for opptatt av at ruten
blir gjennomført slik som den opprinnelig ble beskrevet, kan læringsprogresjonen bli
hindret. I praksis vil dette kunne føre til at en person som prøver å ta en snarvei blir