30 / 110
29
frokost. Personen trenger ikke å ha en vanlig forståelse for begrepene «dør», «hjørne»,
«kjøkkendør» og «bord», så formuleringen over er en illustrasjon og ingen beskrivelse
av hva personen faktisk tenker. Personen viser likevel at hun/han har blitt motivert til
å gå ruten til kjøkkenbordet. Hva personen oppfatter og merker seg, er vanskelig å si.
Likevel er det tydelig at hun/han kan rekkefølgen på kjennemerkene i ruten når man
ser hvordan personen forflytter seg.
Den neste læringsforandringen i ruteopplæringen ser ut til å være mestring av
selvstendig forflytning i etappene i mobilitetsruten, det vil si forflytningen mellom
kjennemerkene. Personen har lært hva hun/han må gjøre ved kjennemerkene og hva
hun/han må gjøre for å komme seg fra kjennemerke til kjennemerke og til sist til
målet. Hvordan personen skal forholde seg ved kjennemerkene, og hvordan personen
skal gå mellom kjennemerkene, læres som en prosedyre. Slik prosedyrelæring skjer
uavhengig av språkforståelse, evne til å kommunisere med andre og generelle kognitive
ferdigheter. Forskjellen mellom de som fungerer godt språklig og kommunikativt, og
de som fungerer dårlig, ligger i læringstempoet. Av de som har deltatt i Tambartuns
mobilitetsopplæringsprosjekter, var det noen som trengte godt over hundre (opp
til 130) læringserfaringer før de oppnådde selvstendighet på forflytningen mellom
kjennemerkene. De fleste trengte 20–30 repetisjoner av ruten og noen bare 2–3 forsøk
før slik selvstendighet ble oppnådd (Storliløkken med flere, 1991; Tellevik med flere,
1999).
Etter at personen har lært å forflytte seg selvstendig mellom alle kjennemerkene i
mobilitetsrutene og fram til aktiviteten, ser man at vedkommende begynner å
foregripe
kjennemerkene i ruten. Personen kan for eksempel stoppe opp og begynne å trampe
forsiktig med beina, knipse med fingrene, øke utslagene med stokken, søke med den
ene armen eller foten og stoppe opp og benevne kjennemerket umiddelbart før hun/han
kommer til neste kjennemerke. Hvordan foregriping viser seg i praksis, vil variere mye,
men det viser at personen etter all sannsynlighet har lært noe om hvilket kjennemerke
hun/han kommer til, har blitt kjent med kvaliteter ved kjennemerkene og kanskje laget
seg et estimat av avstanden mellom kjennemerkene.
Foregripelser, som er uttrykk for forventning om hva som skal komme, er et tegn på
at personen har fått et bedre utgangspunkt til å lære i situasjonen. Informasjon om hva
som skal skje, gjør forflytningen lettere, og fører til at personene oppfatter ting omkring
dem bedre og gir en tryggere forflytning. Generelt synes inntaket av informasjon å
øke når en har oversikt og vet hva som skal skje (Shingledecker, 1978). Foregripelse
kan således ses på som et uttrykk for en effektiv oppmerksomhetsretting som letter
opptaket av informasjon fra omgivelsene (Storliløkken med flere, 1991; Tellevik med
flere, 1999).
Sammenlignet med når ruteopplæringen startet, vil også mange etter hvert kommunisere
mer; både før forflytningen i mobilitetsruten starter og mens forflytningen pågår.
Kommunikasjonen kan omhandle målet for forflytningen, hva personen må gjøre for