25 / 110
24
Ledelinjer representerer ofte geografiske mønstre eller skillelinjer i omgivelsene,
for eksempel fortauskanter, vegger eller skillet mellom asfalt og gresskant. Selve
forflytningene på etappene i en rute skjer langs ledelinjene.
En ledelinje er ikke knyttet til en bestemt sans. Det finnes både auditive, visuelle og
taktile/haptiske ledelinjer. Det vil imidlertid ofte være slik at det fysiske miljøet ikke
ligger til rette for en ledelinje mellom to kjennemerker. Dette er særlig tilfelle ved
kryssing av gater og veier.
3.2.4. Forflytning og forflytningstype
Det å bevege seg fra ett kjennemerke til det neste i en rute er definert som en
forflytning.
Miljøets karakteristika og den synshemmedes funksjon og preferanser bestemmer
hvilken
type
forflytning som blir brukt på en etappe. Forflytningene kan deles inn i tre
hovedkategorier av
forflytningstyper: transport, sporing
og
målorientering.
Transport
karakteriseres først og fremst ved at omgivelsene «retningsbestemmer»
forflytningen slik at det blir vanskelig for personen ikke å finne fram til neste
kjennemerke. Et eksempel på transport er forflytning i en korridor der det neste
kjennemerket er døren i enden av korridoren. For at slik forflytning skal kunne defineres
som transport, kreves det at personen ikke bruker en ledelinje for å finne fram til neste
kjennemerke. En lar omgivelsene styre bevegelsens retning.
Sporing og målorientering
kan igjen deles inn i forskjellige undergrupper ut fra hvilke
hjelpemidler, teknikker eller informasjon som blir benyttet under forflytningen. Ved
sporing forflytter personen seg langs en ledelinje for å finne fram til neste kjennemerke.
En ledelinje kan følges gjennom fysisk kontakt, ved hjelp av
taktil/haptisk
sporing,
eller på distanse, ved hjelp av
auditiv
eller
visuell
sporing. Eksempel på
taktil/haptisk
sporing
er når personen bruker den hvite stokken for å følge en fortauskant eller
bruker føttene for å følge en gress-/gruskant. Eksempler på auditiv sporing er når en
bruker den reflekterte lyden fra en vegg (ekkolokalisering) og når personen bruker
lyden fra en trafikkert vei for å finne fram til neste kjennemerke. Eksempel på visuell
sporing er når en bruker synssansen for å følge et gjerde fram til neste kjennemerke.
Sporing er den dominerende forflytningstypen i forbindelse med ruteopplæring. Når
det gjelder målorientering, skiller vi mellom to typer:
kryssing og fri forflytningstype
.
Kryssingsetapper
har ikke ledelinjer og krever at den blinde eller sterkt svaksynte
personen tar utgangspunkt i et kjennemerke og holder stø kurs til neste kjennemerke.
Under
fri forflytning
er det ikke et mål å finne frem til kjennemerke eller ledelinje.
For synshemmede er dette en utfordrende situasjon og krever oftest mye erfaring i
orientering for å kunne benyttes.