28 / 110
27
4.2. Kjennetegn på vellykket ruteopplæring
4.2.1. Mobilitetsruteopplæring – én av flere måter å gjennomføre mobilitetsopplæring på
Mobilitetsruteopplæring er bare én av flere måter å gjennomføre mobilitetsundervisning
på. Etter vårt syn er imidlertid mobilitetsruteopplæringen selve hjertet i en
god mobilitetsundervisning. Det er flere grunner til det. De viktigste er at
mobilitetsruteopplæring:
1. muliggjør læring av en prosedyre for målrettet forflytning
2. kan bli gitt uavhengig av hvilke språk og kommunikasjonsferdigheter personen har
3. gir en bedre forståelse av spatiale forflytninger i de geografiske feltene hvor personen
trenger å forflytte seg
4. gjør det lettere å sikre at personen er motivert og har oppmerksomheten rettet mot
de forhold som er viktig for å lære
5. lager en føring for å mestre bruk av ulike verktøy under målrettet forflytning.
Punktene 1–4 ovenfor henger i en grunnleggende forstand sammen. Det er mulig
å gjennomføre en prosedyrelæring ved hjelp av ikke-språklig kommunikasjon, slik
at de som ikke forstår tale eller tegn kan nyttiggjøre seg opplæringen (Storliløkken,
Martinsen & Landrø, 1991; Elmerskog med flere, 1993; Martinsen, Storliløkken,
Elmerskog & Tellevik, 1994). Målet for slik prosedyrelæring er at personen skal lære
seg hva hun eller han må gjøre ved kjennemerke 1 for å komme seg til kjennemerke
2 og de påfølgende kjennemerkene i ruten. I tillegg må personen lære hvordan man
kan bruke ledelinjen mellom kjennemerkene for å komme seg til neste kjennemerke. I
praksis kan dette beskrives på følgende måte: «Stå med høyre side mot døren (som er
kjennemerke 1)». «Gå langs veggen fram til hjørnet (som er kjennemerke 2)». Veggen
er ledelinjen mellom kjennemerke 1 og 2. Ved hjelp av denne prosedyrebeskrivelsen
er det mulig å finne fram fra kjennemerke 1 til 2. For de i målgruppen som ikke
forstår verbal instruksjon, kan hjelpen til å lære seg samme prosedyre gis som forsiktig
håndledning ved døra og ledsaging langs veggen for å finne kjennemerke 2, hjørnet.
Håndledningen ved døra skal bidra til at personen står med døra til høyre for seg selv.
Ledsagningen langs veggen skal bidra til at personen følger ledelinjen fram til hjørnet.
I tillegg fører prosedyreopplæringen til at forståelsen av forflytningen mellom
landemerker og særtrekk i et felt blir knyttet sammen med den kroppslige opplevelsen
av å forflytte seg. Forståelsen av det geografiske området – og forståelsen av de spatiale
relasjonene mellom objekter i feltet – blir således kroppsliggjort (se Martinsen &
Tellevik, 2007, og Fosse med flere, 2014). Slike kroppsliggjorte begreper vil være mer
anvendbare for den forståelsen som man ønsker at personen skal oppnå. De vil også
ha et fyldigere begrepsinnhold, sammenliknet med et utelukkende abstrakt, deklarativt
begrep. Det er også vanlig å regne med at kroppsliggjorte begreper er lettere å overføre
til nye situasjoner og således lettere får en mer generaliserbar bruk og kvalitet.