23 / 110
22
Erfaringen viser at alle i løpet av mobilitetsopplæringen skaffer seg nye kjennemerker
eller endrer bruken av dem; de lager selvvalgte kjennemerker. Personen bytter etter
hvert ut noen av de trenervalgte kjennemerkene med egne. Forandringen fra bruk av
trenervalgte til selvvalgte kjennemerker innebærer alltid en positiv utvikling. En person
som bytter ut et kjennemerke, har gjort seg kjent i det området hvor kjennemerket stod.
Kjennemerkene kan deles inn ut fra hvilken sanseinformasjon som er tilgjengelig for
personen.
Taktile/haptiske
kjennemerker kan være et nesten hvilket som helst objekt.
I tilfeller der det kreves at eleven skal identifisere et kjennemerke, kan store objekter
være lite hensiktsmessig, først og fremst fordi det kreves for lang tid og for mye av
hukommelsen å utforske dem ved hjelp av aktiv berøring.
Objekt-attributter som form og tekstur kan brukes som kjennemerker. Kjennemerker
som kan oppfattes direkte taktilt, uten haptisk informasjon, det vil si gjennom en
enkel berøring, men uten at eleven trenger å føre hendene eller fingrene over objektet,
er mindre tids- og hukommelseskrevende. Taktile/haptiske kjennemerker velges når
kjennemerkene lett kan oppfattes ved bruk av hendene uten at personen trenger å
strekke eller bøye seg for mye. Eksempler her er vegger, stolper, hushjørner, bord,
stoler og bilder som henger i passelig høyde. Det finnes imidlertid også taktile/haptiske
kjennemerker i underlaget som blir oppfattet gjennom bena, for eksempel tepper,
dørstokker, asfaltkanter og opp/- og nedoverbakker. Den største begrensningen i bruk
av taktile/haptiske kjennemerker ligger i at de ikke kan oppfattes på avstand.
Eksempler på
auditive kjennemerker
er direkte lydkilder, som en vifte, en trafikkert
vei og et lysregulert veikryss, eller indirekte lydkilder, som en vegg som gir ekko og
et rom kjennetegnet ved sin akustikk. I tillegg kan objekter som gir en distinkt lyd
når de blir slått på eller dunket mot noe, en sjelden gang fungere som kjennemerker.
Det genuine med lydgivende objekter eller objekter som gir ekko, er at de kan oppfattes
på avstand. Det er få objekter i omgivelsene som er direkte lydkilder og som har
en så fast lokalisering at de kan brukes som kjennemerker. Indirekte lydkilder med
fast lokalisering er derimot svært vanlige. De fleste rimelig store objektene gir et
hørbart ekko. For at personer skal kunne bruke disse objektene som kjennemerker i
en mobilitetsrute, kreves det systematisk erfaring i å bruke hørselen på en annen måte
enn hva seende mennesker vanligvis gjør.
Visuelle kjennemerker
er objekter eller visuelle attributter ved objekter, som størrelse,
form og farge. Til tross for at synstapet vanskeliggjør vanlige strategier for forflytning
og orientering i rom, oppfatter personen forskjellige visuelle kjennemerker. Hvilke
kjennemerker som kan være funksjonelle, og på hvilken avstand de kan bli sett,
avhenger av personens synsfunksjon og ulike lysforhold som for eksempel motlys
fra en lav ettermiddagssol, lite lys på ettermiddag og kveldstid og i vinterhalvåret.
Det finnes også andre klasser av kjennemerker som bygger på oppfattelse av andre
sansestimuleringer og som kan brukes i et mer begrenset omfang. Eksempler på dette