22 / 110
21
3.2. Sentrale begreper i mobilitetsruteopplæringen
De mest sentrale begrepene i mobilitetsruteopplæring er:
1. Kjennemerke
2. Etappe
3. Ledelinje
4. Forflytning og forflytningstype
3.2.1. Kjennemerke
Kjennemerker er holdepunkter i et spatialt felt. De fungerer som poster eller delmål
på veien fra utgangspunktet til målet. Kjennemerkene markerer forandringer i
bevegelsesretning og forflytningstype og gir holdepunkter for orientering i det
spatiale feltet. Kjennemerkene kan være objekter – som for eksempel en stolpe, et
gatelys, en lampe ved hoveddøra til skolen, en fortauskant, et gjerde eller en stol.
Hvert enkelt kjennemerke fungerer som en
markør
– et signal – for det som kommer
etter kjennemerket: en fare, en ny ledelinje eller et bytte av forflytningstype eller
mobilitetsteknikk.
Kjennemerkene skal være et signal på at en skal foreta seg noe nytt, for eksempel
vende seg i en annen retning, ledelinjen skifter karakter fra å være en gresskant til et
gjerde, krysse en åpen plass, eller en markering før du skal gå ned en trapp. På steder
i ruten hvor personen må forandre bevegelsesretning eller skifte forflytningstype,
bør vedkommende bli minnet om dette ved hjelp av et kjennemerke. Det er også
fornuftig å bruke kjennemerker til å markere steder hvor personen trenger å være
spesielt oppmerksom eller forsiktig.
Kjennemerkene utgjør en tilbakemelding som en kan nyttiggjøre seg til orientering og
reorientering. Avstanden mellom kjennemerkene bør tilpasses den enkeltes kognitive
forutsetninger og hvor utfordrende omgivelsene er. Hvis forflytningen mellom to
kjennemerker er særlig krevende, eller hvis det er mange kilder til distraherende
påvirkning, bør avstanden mellom kjennemerkene være kort.
Kjennemerkene bør framtre tydelig mot bakgrunnen. Gode visuelle kjennemerker kan
lages ved hjelp av svart-hvitt-kontraster (luminanskontraster) eller fargekontraster,
egne lyskilder, eller alternativt lyssetting av objekter. Bakgrunnen bør være så rolig
som mulig, med få forstyrrende stimuli. For svaksynte bør en spesielt ta hensyn til
lysbetingelsene, for eksempel motlys. En lyd som brukes som kjennemerke, må på
samme måte framtre tydelig. Lyden bør være så forskjellig som mulig fra andre lyder
i omgivelsene, med minst mulig bakgrunnsstøy. Taktile kjennemerker bør også skille
seg mest mulig fra omgivelsene. Dette kan for eksempel gjøres ved kontroll av tekstur.
Man skiller mellom
trenervalgte
og
selvvalgte
kjennemerker. I utgangspunktet er
alle kjennemerker trenervalgte, selv når personen har vært med på å bestemme dem.