18 / 110
17
Strategier handler altså om hva man må gjøre for forflytte seg i omgivelsene, ikke om
måter å bruke feltet på. For mennesker som mangler sidesyn kan en hensiktsmessig
strategi være å bruke ledelinjer under forflytning, gjerne kombinert med bruk av
fjerntliggende peilepunkter for å holde riktig retning over større avstander. I tillegg vil
mennesker som mangler sidesyn bruke hvit stokk, eller markeringsstokk, som strategi
for å takle hindringer under forflytning så vel som å ha sikkerhet til andre. For personer
med nedsatt sentralsyn kan en hensiktsmessig strategi være å bruke flere ledelinjer
under forflytning fra kjennemerke til kjennemerke. Slik fleksibel bruk av ledelinjer
kan gi god informasjon fra sidesynet til å holde rett kurs så vel som informasjon om
mulige hindringer på veien fram mot målet.
Taktikker, derimot, er primært assosiert med prosedyrer, framgangsmåter og valg
som tas underveis for å nå målsettingene. Taktikker kan fortelle oss noe om hvordan
brukeren forstår og forholder seg til omgivelsene. Forandringer i bruk av kjennemerker
som f.eks. mer bruk av auditive kjennemerker, og forandringer i tempo og rytme,
bruk av snarveier, er taktiske forandringer for å gjøre forflytningen mer effektiv og
hensiktsmessig. Taktiske initiativ, som for eksempel gjennom det å benytte hyppige
visuelle fikseringsskifter, er også nødvendig for å få informasjon om hindringer på
veien fram mot neste kjennemerke.
Taktikker handler om å manipulere ulike hendelser under forflytningen og gjøre
mulighetene de gir til sin fordel. Det kan ha mange former. For det første vil relasjonene
i feltet forandre seg mens man går, og det blir nødvendig å forholde seg til andre
brukere av feltet. For det andre, når man f.eks. følger en ledelinje, kan det stå et
objekt som dekker deler av ledelinjen som man må gå rundt. For noen synshemmede
med innskrenket sidesyn kan en brukbar taktikk være å ha litt avstand til ledelinjen
for å få nødvendig visuell kontroll og oversikt. Ved å gå en meter eller to til side for
veggen man bruker som ledelinje kan man lettere følge ledelinjen med små øye-
og hodebevegelser. Svaksynte med nedsatt sentralsyn, og som er sterkt avhengig av
sidesynet, kan finne det hensiktsmessig å finne langsgående mønstre i underlaget, og
hvis mulig å bruke flere ledelinjer under forflytning fram mot neste kjennemerke.
Strategisk kunnskap fremmer oversikt, men gir lite informasjon om hvordan en skal
gjøre det på veien mot målet. Den aktive orienteringen mot mål og delmål i ruten viser
seg i målpersonens taktiske initiativ og forandringer knyttet til oppmerksomhetsretting
og søkerutiner i forflytningen. Tilrettelegging av ruter muliggjør først og fremst læring
av prosedyrer for målrettet forflytning, og lager en føring for å mestre bruk av de ulike
verktøy som er egnet for å oppnå en målrettet forflytning.
De taktiske initiativene vil endre seg etter hvert som forflytningsferdighetene blir bedre.
Det er dette som gjenspeiler seg i det vi har kalt forandringsrekkefølgen. Den viser
at forekomsten av initiativ og andre kvalitative forandringer i rutelæring opptrer i en
relativ fast rekkefølge frammot selvstendighet i forflytningen (Storliløkken, Martinsen,
Tellevik & Elmerskog, 2012; Tellevik med flere,1999; 2000). Når personen har forstått