17 / 110
16
2.2. Hvordan bruker vi kunnskap om orientering
og forflytning i mobilitetsopplæringen
Mobilitetsopplæring tar utgangspunktet i at menneskelig aktivitet som regel har en
hensikt og ofte er assosiert med det å løse et problem. Dette perspektivet med vekt på
intensjonalitet er viktig, fordi det synliggjør at mobilitet innebærer aktiv orientering og
oppmerksomhetsretting mot mål og delmål. For mobilitetspedagogen er utfordringen
i utgangspunktet å definere en funksjonell rute med kjennemerker og ledelinjer, og
å lage en instruks for hvordan en kan bruke disse verktøyene slik at de kan skape
hendelser. For personer som ser ut til å ha liten oversikt over feltet de skal forflytte
seg i, lager pedagogen et forslag til rute – en hypotese på hva som kan fungere som
hjelp til selvstendig orientering og forflytning.
En godt planlagt rute skaper en strukturert opplæringssituasjon for å finne steder
og kjennemerker i omgivelsene mellom start og mål, og som er hensiktsmessig for
forflytning. I tillegg prøver man å definere gode ledelinjer mellom kjennemerkene.
Målet for slik prosedyrelæring er å lære hva man må gjøre ved første kjennemerke for å
komme til neste kjennemerke og de påfølgende kjennemerkene i ruta. I tillegg må man
lære hvordan man kan bruke ledelinjer for å komme til neste kjennemerke. Ser man på
kjennemerkene i ruten som delmål i den målrettede forflytningen, vil ledelinjene brukes
som verktøy for å oppnå delmålene. En innledende ruteinstruksjon med et kjent mål
fokuserer på hvordan en må forholde seg til kjennemerker og ledelinjer, samt hvordan,
og når, en må foreta retningsforandringer i forflytningen. Slike ruteinstruksjoner, brukt
både for blinde og svaksynte, ligner mest på en perimeterstrategi. I rutelæring er
gridstrategier mindre aktuelle. For personer som i større grad har oversikt over feltet,
f.eks. personer med moderat eller alvorlig synssvekkelse, og som i stor grad kan basere
seg på – og bruke – visuell informasjon, lages ruten i et samarbeid mellom pedagogen
og målpersonen.
Siden mobilitetsopplæring handler om både tilrettelegging og forandringer i
læringsprogresjon, er det fruktbart å snakke om strategier og taktikker for forflytning.
Generelt er en strategi en handlingsplan for å nå et bestemt mål. Strategier, f.eks.
uttrykt gjennom en mobilitetsruteinstruks, er således knyttet til overordnede mål for
et prosjekt, og de planer og prioriteringer som man vurderer som nødvendige for å
nå målene. Vi kan f.eks. angi hvordan en skal gå til neste kjennemerke, men også
instruksjon om å gå på høyre side av veien for å unngå motlys, eller fordi den siden
av veien har færre hindringer. Strategier går på en måte mer i retning av kontroll og
sikkerhet enn av muligheter, og bygger på de fordeler som definisjoner av steder og
relasjoner knyttet til handlingsmønstre mellom steder gir. Taktikker, derimot, er knyttet
til effektiv bruk av de muligheter som opptrer under forflytning. Strategier skiller seg
således fra taktikker i det den handler om
hva
som skal gjøres for å nå målet, mens
taktikker mer er assosiert med hvordan
gjøre
det når man forflytter seg mot målet.