Kommunikasjon med barn via tolk

86 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
86
det var i ulik grad. Drugli (2011) peker på engasjement,
tid og kontinuitet som nøkkelord for tilknytning. Dette
mener vi kan innfris av tolkene. Men siden tolkenes tid
i barnehagene er begrenset vil det være viktig at tolkens
forhold til barnet blir slik barnehagelærerne påpeker,
nemlig som en hjelp eller støtte for barnas tilknytning
til barnehagelærer. Hvis tolken blir barnets trygge base,
og så forsvinner, kan det gjøre barnet enda mer utrygg
og slik virke uheldig for barnets opplevelse av trygghet i
barnehagen.
Det var et viktig funn i vår studie at barn knyttet seg
til tolkene, men også til barnehagelærerne og de andre
voksne, gjennom tolken og tolkingen. Siden tolkene var
til stede over tid, og siden det var i tilvenningsperioden,
fikk tolken en større betydning for barnet, barnet knyttet
seg til ham fordi han kanskje forsto barnet bedre, eller
fikk tilgang til barnets føleleseliv gjennom verbalspråklige
kommunikasjonen ( Jf. Kibsgaard 1995, 1997), men også
fordi tolken var tett på barnet i disse to oppstartukene
( Jf. Hagström, Broberg og Hagström 2012). Det var
åpenbart i prosjektet at tolk og barn knyttet seg til
hverandre. Flere barnehagelærere fortalte at målbarna
lyste opp og virket glade da tolken kom, og at de
knyttet seg til tolkene. Skaaden (2013) peker på tolkens
upartiskhet på denne måten; tolken skal «opptre upartisk»,
men med denne formuleringen peker hun på at tolken
blir påvirket, involvert og at han har egne meninger
og følelser. Hun innfører begrepet tolkens topartiske
posisjon og Wadensjö (1998) kaller tolkingen en «dans
for tre». Både barn og fagperson og tolk er deltakere i
det sosiale samspillet. Tolking av samtaler innebærer at
tolken samtidig gjengir tale og koordinerer dialogens
samspill ( Jf Wadensjö 1998:105, Skaaden 2013: kap
6 og 7) Derfor tar tolken del i samtalen, på sin måte.
Dette må anerkjennes, men det vil samtidig være viktig
at fagpersonen både er bevisst og har ansvar for tolkens
påvirkning på barnet og på situasjonen. Alle tolkene
opplevde seg som viktige for barna de tolket for, men
graden av dette varierte. Barnehagelærerne mente de
ble bedre og raskere tilknyttet barna i studien grunnet
bruk av tolk. Tolken hindret ikke hennes tilknytning til
barnet, snarere tvert i mot, i følge denne studien. Tolken
vil alltid være til stede for både barnet og for pedagogen,
men vi ser det som en utfordring hvis tolken blir overlatt
for mye til barnet uten andre voksne i nærheten. Barnets
forståelse av tolkens rolle vil kunne bli mer uklar, dersom
fagpersonene er mye fraværende.
En trygghet, men arbeidskrevende for
barnehagelærer med tolk i barnehagen
Barnehagelærerne opplevde det som godt å få gitt
informasjon til barna, og trygt at de kunne sjekke
om barnet hadde forstått det de sa. De opplevde det
som fint at barnet (og de selv) hadde tolk tilgjengelig.
Barnehagelærerne sa at de kunne føle seg tryggere på
at barnet hadde det bra. Barnehagelærerne sa de hadde
mange andre oppgaver og derfor ikke tid til å følge opp
ett minoritetsspråklig barn slik det ble lagt opp til i dette
prosjektet. Derfor ønsket de fleste av dem at tolken
arbeidet på egen hånd og tolket mellom barn, uten dem
som fagperson til stede. En av barnehagelærerne mente
de burde ha vikar, siden det å bruke tolk betød mye ekstra
arbeid på barnehagelærer. En barnehagelærer har mange
andre oppgaver som må ivaretas, og har ikke tid til å
konsentrere seg på bare ett barn over lengre tid i en travel
barnehagehverdag. Likevel mener vi at barnehagelæreren,
eller en annen kontaktperson burde være tettere på barn i
tilvenningsfasen ( Jf. Drugli 2010, Abrahamsen 2015).
I frileken, særlig ute, ville de fleste barnehagelærerne
at tolken skulle følge barnet, og tolke for barnet der
det var mulig selv om de påpekte at det var meget
arbeidskrevende for tolkene å tolke mellom barn. Her
viste det seg at barnehagelærerne verken hadde forståelse
for eller mulighet til å følge barnet så tett at tolken kunne
tolke mellom henne og barnet, og evt. mellom barnet og
andre barn. Barnehagelærerne hadde en klar forestilling
om at tolkene burde kunne tolke mellom barn, uten at
de selv var tilstede. Tolkene opplevde det som et stort
problem at det ved flere anledninger ikke var andre
ansatte til stede når barnet snakket. De lurte på hvem
de skulle tolke til hvis det ikke var ansatte til stede. De
lurte også på hva de skulle gjøre når det oppsto konflikter
mellom barn og det ikke var barnehageansatte til stede.
Det var vanskelig for dem å forklare små barn at de
måtte spørre personalet, når barnet kanskje ikke kunne
skille tolken fra personalet. Noen tolker var også i tvil om
personalet som ikke var direkte involvert i prosjektet (for
eksempel vikarer) forsto tolkens ansvar og roller.