Kommunikasjon med barn via tolk

82 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
82
tolkene i vår studie. Flere av tolkene uttrykte bekymring
for om barnet forsto deres tolking.
Tolkens personlige kvalifikasjoner og atferd
Det flere av tolkene poengterte som svært utfordrende,
var mangelen på «tema» når man tolker for barn.
Hva er konteksten? Når barnet snakker, må tolken
raskt finne ut hvor barnet har sine tanker og klare å
formidle utsagn på en korrekt måte umiddelbart. Dette
oppleves som ekstremt krevende og ansvarsfullt. Dette
er i tråd med Skaaden (2013), som referer til en studie
av Barbara Moser-Mercer (1994), som sier; at tolken
må ha god konsentrasjonsevne, stresstoleranse og
utholdenhet, og han må være oppmerksom på grensene
for sitt ansvarsområde. Når man tolker for voksne er
det vanlig og langt enklere å stille kontrollspørsmål
og dermed forsikre seg om at man har oppfattet
riktig. Barnet kan derimot allerede være inne i en ny
tankerekke, tolkene i vår studie sa det gjaldt å henge
med etter beste evne. Tolkene møtte noen tolketekniske
utfordringer: Kunne de be barnet vente på tolkingen?
Kunne de stille kontrollspørsmål? De opplevde også
en bekymring i forhold til om de var i veien for barnet
eller barnehagelærer. Å komme i veien er også noe
Langballe, Gamst og Jacobsen (2010) nevner, i deres
metode (DCM) er det åpenbart at tolken kan forstyrre
eller sågar ødelegge samtalen dersom han endret noe på
begreper eller setningsform. Vi har ikke lagt stor vekt
på dette i vår studie, og heller ikke fått svar som tyder
på det, men det er klart at tolken kan både påvirke og
forstyrre. Barnehagelærerne pekte på hvor viktig det var
at tolken hadde lest for eksempel eventyr på forhånd.
Sanger ble bare unntaksvis tolket, eller innholdet ble
forklart på forhånd, noe vi mener burde være like
selvfølgelig som at andre tekster og opplysninger blir
tolket. Dette understøtter betydningen av at tolkene har
fått god tid til å forberede seg, at de blant annet har fått
en innføring i hva som er den pedagogiske hensikten med
informasjonen, syngingen, lesingen osv.
Tolken som deltaker
Tolkens formelle kvalifikasjoner, selvforståelse og
sensitivitet vil være viktig, slik også Hiching og Nilsen
(2010) har vist. I en nyere studie poengterer Nilsen
(2015) kvalitetene ved selve tolkingen, altså tolkens
profesjonalitet og kompetanse, og at det derfor blir viktig
å sikre tolkens yrkesetiske krav. Skaaden (2013) erkjenner
tolken som deltakende medmenneske. Og poengterer at
tolken skal opptre upartisk. Han blir påvirket, men han
må ikke blande seg inn. Bjørnås (2006) peker også på
dette, for eksempel skal barnet knytte seg til fagpersonen,
ikke til tolken. Rolleblanding kan føre til at tolken
kommer i veien for fagpersonens relasjon til barnet.
Wadensjö (1998) erkjenner også tolkens interaksjon
og kaller tolkesituasjonen en dans for tre, hvor også
barnet er med i dansen. Selv om alle tre deltar, vil de ha
tre ulike roller i situasjonen. Barnehagelærerne mente
tolkenes engasjement var viktig. Tolkene måtte tolke med
innlevelse, sa barnehagelærerne. Med kropp, mimikk og
stemme måtte de tolke eventyrene slik at det gav mening
til barnet.
Tolken og barnet førte egne samtaler
Flere av tolkene henvendte seg også aktivt til barna. I
følge tolkeforskriftene skal ikke tolken føre egne samtaler
med den han skal tolke for 2016). I
denne studien viste det seg at det ble det unaturlig ikke
å føre slike samtaler. Både tolkene og barnehagelærerne
mente det. Og barna viste det gjennom sine handlinger.
Tolkene opplevde at de måtte småprate med barnet for
at barnet skulle bli trygg på dem. Barnehagelærerne sa at
tolkene ikke kunne være så formelle til barna og barna
selv pratet med tolken «sin». Barna og tolkene hadde
noen ganger egne «private» samtaler, som ikke var åpne
for de andre på barnehagene. Formelt sett skulle disse
blitt tolket av tolken, men fagpersonen var gjerne ikke
nært nok til stede, eller de var opptatt med å snakke med
andre. Tolkene lurte da på hvem de skulle tolke denne
småpratingen for. Særlig i de ustrukturerte situasjonene,
i ventesituasjoner og i overgangssituasjoner snakket barn
og tolker sammen. Det varierte hvor mye de snakket
sammen, i noen av casene var det svært lite av dette og
i andre ganske mye. Dette avhang av både barn og tolk.
Noen tolker satte mer grenser for slike samtaler og fulgte
tolkenes retningslinjer mer nøye, mens andre tolker åpnet
mer for samspill og samtale med barna ( Jf. Hjelmervik
2004, 2009, 2010, 2014). Noen ganger var tolkene nøye
med å tolke også disse samtalene, slik at fagpersonen, eller
andre barn/ voksne som var tilstede kunne delta i disse
samtalene, andre ganger forble disse samtalene interne