Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

barna har med seg svært ulike bakgrunner, livserfaringer

og flere potensielt stressende erfaringer. Mange kan ha

opplevd brudd på ulike områder, som i relasjoner og

i sosialt miljø, og omfattende omstillinger i livet sitt

ved migrasjon og/ eller flukt. Dette kan gjøre de ekstra

sårbare i kommunikasjonssituasjonen. Disse barna kan

være redde og traumatiserte, sjenerte og tilbaketrukne

og ha stort strev med konsentrasjon som en følge av

for eksempel traumatisering, Noen kan ha erfaringer

med uroligheter og krig. Tolking for barn som har det

vanskelig krever en ekstra sensibilitet hos tolken og stiller

store krav til fleksibilitet og profesjonell yrkesutøvelse.

Det krever og en viss kunnskap om barns normalutvikling

og symptomutfordring ved utviklingsforstyrrelser

og psykiske plager hos barn som for eksempel

posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Som eksempel på

en mulig nødvendig bakgrunnskunnskap kan vi nevne

Miljøterapeutiske modeller som er hensiktsmessige for

omgang med traumatiserte barn, som Traumebevisst

Omsorg (Bath, 2008a, Bath 2008b). Denne gir for

eksempel retning til hvordan kommunikasjonssituasjonen

for noen av disse barna i vårt prosjekt burde vært

tilrettelagt og kunnskap som tolker for barn burde inneha

kjennskap til. Kommunikasjon med utrygge barn stiller

store krav til iboende trygghet og evne til samregulering

hos den/de voksne kommunikasjonspartnerne. Det stilles

i denne modellen særskilte krav til struktur og fokusering

i situasjonen, evnen til å tilby en trygg relasjon, hjelp til

affektregulering, toleranse for uro hos barnet, den voksnes

evne til å trøste og bekrefte og være passe tett på, å være

var for muligheter for retraumatisering i situasjoner og

relasjoner, sensitivering for å oppfatte mulige triggere i

situasjoner her og nå. Tolking for barn er, ut fra det vi

kjenner til i liten grad er særskilt tema i tolkeutdanningen

for fremmedspråktolker så pr. i dag er det å ivare ta barn i

utfordrende situasjoner en kunnskap og en ferdighet som

vil være sterkt knyttet til den enkelte tolks individuelle

intuisjon og ferdighet.

Når barnet «ikke tar tolken i bruk»

Hvilke barn er det meningsfullt å bruke tolk til? Noen

ganger kan der virke som at barnet ikke tar tolken i bruk,

ikke responderer positivt på tolkens tilstedeværelse, slik

vi kanskje forventer. En kan da tenke at det ikke var

hensiktsmessig med tolk likevel, at det kan bli for mye

med enda en fremmed person inn i en sårbar og skjør

relasjon? Dette er kommentarer vi finner eksempler

på i vurderinger fra både tolker og barnehagelærere i

vårt materiale. Vi vil likevel hevde ut fra våre analyser

av vårt datamateriale at bare å ha muligheten til å

lytte og å forstå det som blir kommunisert kan være

minst like viktig for barnet som å snakke selv. Det vil

ikke minst kunne være viktig, både psykologisk og

rettighetsmessig, for barn som er stille og tilbaketrukne at

det kommuniseres via tolk.

Hvordan bidra til tilknytning via tolking?

Tilvenning i barnehage er emosjonelt krevende for

barn. Det stilles krav til gode faglige ferdigheter

hos barnehagelæreren for at dette skal bli en god

og utviklingsfremmende prosess. Er det mulig å

legge til rette for en trygg sekundærtilknytning med

kommunikasjon via tolk, eller blir tolken en trussel for

tilknytning? Vi har i prosjektet sett at noen ganger kan

tolken forstyrre dette finstilte samspillet, men vi har også

sett at tolken kan bli en god støtte og viktig forutsetning

for fagpersonens relasjon til barnet. Vi tenker imidlertid

at for at det i størst mulig grad skal legges til rette for

en trygg sekundærtilknytning vil være viktig med en

særskilt opplæring og forberedelse med tolken. Tolkens

kunnskap og kompetanse om, og fagpersonene (dvs,

tolken og her: barnehagelæreren) sitt samarbeid blir her

svært viktig. Fra psykologisk teori og forskningslitteratur

vet en at i kommunikasjon som er viktig for tilknytning

bl.a er fokus på forhold som gjentagelser og repetisjoner,

bekreftelser, speiling, moduleringer, bruk av stemmeleie,

ordspill, ordlek, kroppsspråk, kroppsholdning og

berøring. Det kan være å si det samme på mange

måter, tilsynelatende «meningsløst småprat» osv..

Dette er små, men viktige kommunikasjonstrekk ved

tilknytningsfremmende samspill som lett blir borte

ved tolking, til fordel for fokus på innhold, budskap

og mening. Observasjoner i vårt prosjekt viser at i

mange tilfeller, når meningen er gitt, kuttes resten av

denne tilknytningsfremmende kommunikasjonen fra

fagpersonens side ut av tolken. Dette beror trolig på både

manglende kunnskap om disse fenomenene hos tolken

og manglende deling av kunnskap/forberedelsesarbeid

mellom tolk og fagperson i forkant av tolking Vi vil

hevde at det for barn i en tilvenningsfase er viktig at