85 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
85
Siden tolken og barnet snakker samme språk og kanskje
kommer fra samme land, kan det være slik at tolken har
bakgrunnskunnskap knyttet til barnet. Det kan være
svært risikabelt, men også vanskelig å unngå at denne
kunnskapen på en eller annen måte får betydning i
samtalen eller i tolkeprosessen. Fordi tolken ikke kan
ha oversikt over alle nyanser i klientens bakgrunn kan
tolkingen bli helt feil. Dersom barnehagelærer har
spørsmål om bakgrunnskunnskap som angår barnet
må slik informasjon bringes inn i samtalen med barnet
av henne som fagperson, slik at det er
barnet
som gir
informasjonen til fagpersonen (barnehagelærer) og ikke
tolken.
Hva må tolken vite om barnehagen?
Hva må tolkene være klar over og hvilke
tilretteleggingstiltak må til for at samtalen skal bli så
lik en annen samtale som mulig ( Jf. Bjørnås 2006)
når partene ikke har et felles verbalspråk? Det blir
viktig at både tolken og barnehagelærer tar ansvar for
sine roller og oppgaver. Noen grep vil også handle om
tilretteleggingen av de konkrete situasjonene hvor det skal
tolkes. Et spørsmål blir da: Hvor mye må tolken kunne
om barn og barnehage for å kunne være en god tolk for
barn på barnehagens arena? Svaret vårt er at tolkene
må vite noe om barnehagen for å forstå barnehagenes
særegne innhold og struktur. De må også kunne noe om
barns væremåter og barnekultur, væremåter og aktiviteter
mm. Tolkene må forstå det de tolker, og kunne formidle
det til barn, derfor er det nødvendig med kunnskap om
barnas virkelighet. Tolkene må kjenne til sine grenser
for tolkerollen, men samtidig kunne åpne disse grensene
noe, for at kommunikasjonen, relasjonen til barnet og
tolkingen skal bli meningsfull for barnet. I følge tolkene
var kunnskap om barn, barns utvikling og språk samt
kjennskap til barnehagelivet en av forutsetningene for å
utøve en profesjonell jobb i dette prosjektet. Tolkene må
kjenne til forhold ved barnehagene som organisasjon,
for eksempel dette at barnehagen kan oppleves som
en kaotisk arena, særlig for de som ikke kjenner den.
Barnehagelærerne må også forstå hvordan organisasjonen
deres kan virke på tolkene, samtidig som de må forstå
hvor krevende tolkens oppgaver er, samt de muligheter
og begrensninger som ligger i kommunikasjon via
tolk. Derfor må barnehagelærere og tolker utveksle
kunnskap og samarbeide om hverandres profesjon. Vi
vil også argumentere for at slik forkunnskap er noe
som bør ivaretas i sterkere grad i utdanningene for
barnehagelærere og tolker.
Barnehagelærers yrkesprofesjonalitet
ved bruk av tolk i barnehagen
Barnehagelærer fikk god kontakt
med barnet grunnet tolking
Alle barnehagelærerne mente det var nyttig med tolk, at
de ble bedre kjent med barnet og at deres kommunikasjon
med barnet via tolk lettet barnets tilvenning til
barnehagen. Barnehagelærerne opplevde bedre kontakt
med målbarna i samlingsstunda og gledet seg over at de
så ut til å ha glede av tolkingen. Men noen pekte på at
det ble for mye for noen barn med tolk i tillegg til at det
andre nye barnet møtte i barnehagen. Det kunne virke
som om noen barn ble hemmet, eller forstyrret av tolkens
tilstedeværelse, og den oppmerksomheten de fikk grunnet
prosjektet. Likevel mente også
disse
barnehagelærerne at
det var positivt og nyttig med tolk. Alle barnehagelærerne
opplevde det som godt å få gitt informasjon til barna og
trygt at de kunne sjekke om barnet hadde forstått det de
sa. Barnehagelærerne opplevde ett dilemma, de kunne
ikke med sikkerhet vite hva tolken sa til barnet, men for
å løse dette kunne hun etterspørre og sjekke hva barnet
hadde forstått. Barnehagelærerne følte seg trygge på at
barnet hadde det bra når det var tolk til stede.
Barnas relasjon til tolken kom ikke i veien
for barnehagelærers relasjon til barnet
Barnehagelærerne pekte på at tolker og barn ble knyttet
til hverandre. De så at det oppsto en egen relasjon
mellom tolk og barn. Flere av barna viste tegn på
tilknytningsatferd til tolken. (Broberg, Hagström og
Broberg 2012). Barnehagelærerne opplevde ikke at denne
tilknytningen eller tryggheten som barnet utviklet til
tolken kom i veien for deres forhold til barnet og barnets
sekundærtilknytning til dem. Tvert i mot mente de at det
gode forholdet barnet hadde til tolken førte til, sammen
med selve språktolkingen, at barnet også lettere knyttet
seg til dem selv. Tolkene opplevde også at de ble tilknyttet
barnet og at barnet fikk et nært forhold til dem, men