Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

mellom barn og tolk. Tolkenes tolking i disse situasjonene

kunne være med på å bevisstgjøre barnehageansatte på

tolkerollen gjennom å synliggjøre og tydeliggjøre dette

samspillet.

Barnets tillit til tolken

Tolkene argumenterte for at barna måtte være trygge på

dem og ha tillit, derfor var det nødvendig at de bygget

opp en relasjon til barnet. Fordi det ofte ikke var en

fagperson i nærheten, var det naturlig å småprate med

barnet eller i hvert fall å svare på barnets henvendelser.

Tiden det enkelte barn trengte for å bli trygge varierte.

Tolkene opplevde å få nære relasjoner til barna de tolket

for. De arbeidet bevisst for at barna skulle bli trygge på

dem. Tolkene levde seg inn i barnas følelser og de mente

også at barna knyttet seg til dem. Men særlig en tolk, var

opptatt av å begrense barnets tilknytningsprosess til seg.

Fordi tolkene mente det var nødvendig å oppnå tillit hos

barna, for at tolkeoppdraget skulle lykkes, måtte de ta

utfordrende valg på hva de skulle tolke, hvem de skulle

tolke for og når de skulle tolke. Hiching og Nilsen (2010)

fant at tolken må være medmenneskelig og nøytral på

samme tid. Disse dilemmaene som tolkene kom i vårt

prosjekt viser at det å være både nøytral og samtidig

medmenneskelig er en utfordring. Slike dilemma i

tolkerollen peker også Hjelmervik på (Hjelmervik 2009,

2014). Vi tenker det blir lettere for tolken å mestre

slike dilemma hvis de er bevisst dilemmaet, og når

barnehagelærer oppfyller

sin

yrkesprofesjonalitet.

Tolken som assistent

En god tolk var for barnehagelærerne en tolk som viste

at han likte barn, at han viste interesse, nærhet og omsorg

til barnet, men også at han var nær og forståelsesfull til

andre barn og voksne i barnehagen. Tolkene opplevde at

det var ønsket både av barn og voksne at de opptrådte

som assistenter og hjalp til i barnehagen. De opplevde

seg ofte alene med barnet, evt. med noen flere barn til

stede. Dette var særlig tilfelle ute. Barna kunne avvise

tolken ved å sette grenser for ham. De benyttet tolken

ved å bruke han til andre oppgaver, for eksempel som

lekekamerat, assistent eller bare medmenneske. En av

tolkene hadde alltid barnehagelærer ved sin side, men

det var kanskje fordi

han selv

passet på selv å være der

hun var. I prosjektet ble tolkerollen ofte utydelig for

barna, vi tenker dette hadde med særlig to forhold å

gjøre. For det første hadde forskningsdesignet med tre

timers tilstedeværende tolk betydning. For det andre var

ikke barnehagelærerne bevisste nok sin oppgave som

ansvarlige fagpersoner.

Barna brukte tolkene til andre oppgaver enn til bare

tolk. Som vi har pekt på tidligere handlet det om tolkens

tilstedeværelse i tre timer sammenhengene og at han

også skulle tolke i ustrukturerte situasjoner. Tolken ble

lekekamerat, assistent, og medmenneske. Tolken og

barnet hadde egne samtaler, fordi tolken la opp til det

for å bli kjent med og trygge barnet, men også fordi

barnet henvendte seg til tolken. Det hendte de spilte

spill, tolken forklarte saker for barnet og hjalp barnet.

Barnet og tolken utviklet en relasjon. Barnehagelærerne

ønsket at tolkene skulle ta det som det kom, og finne

sin rolle på en naturlig måte i barnehagens hverdagsliv.

Dette styrte tolkene mot samvær med barna, uten

fagperson. En faktor her var at arbeidsdagene var travle

for barnehagelærerne, de hadde ikke tid til å følge det ene

barnet og tolken i tre timer sammenhengende hver dag

i to uker. En av barnehagelærerne mente de burde hatt

vikar for å kunne fylle denne oppgaven. Barnehagelærerne

ønsket at tolken arbeidet på egen hånd, at de tolket for

barnet der barnet var, for de personene som var til stede,

andre voksne, eller mellom barn, uten andre voksne til

stede. Dette satte tolken i et dilemma, det var greit for

han å tolke mellom barn, men hva skulle han gjøre hvis

noen av barna trengte hjelp? Tolkene sa de fikk for mye

ansvar og at deres forpliktende retningslinjer for tolking

ble utfordret. Avtalene mellom barnehagene og tolkene

var nok også ofte uklare på disse områdene.

Morsmålsassistent eller tolk? Ja takk, begge deler!

Vi skjønte raskt at barnehagelærerne heller ønsket

morsmålsassistent enn tolk. Om det er tolk

eller tospråklig lærer som er best for barn med

hørselshemming er noe også Hjelmervik (2004)

problematiserer i sin studie. Hun peker i den samme

studien på at en tospråklig lærer på mange måter

vil fungere bedre fordi hun vil ha den tospråklige

kompetansen som skal til for å kunne forstå og legge

til rette for barnet. Men det er flere faktorer i denne

studien som spiller inn, så hun argumenterer ikke