91 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
91
alt av denne tilknytningskommunikasjonen blir forsøkt
tolket. Dette krever en særskilt kunnskap om dette
feltet hos tolkene. Slik det er i dag er det tilfeldig om
en tolk innehar slik utviklingpsykologisk kunnskap som
et grunnlag for å tolke for barn. Dette ligger som en
utfordring til de formelle tolkeutdanningene. Tolkene
trenger mer kunnskap og kompetanse på barn og deres
utviklingsmessige behov og det er store potensialer for
utvikling av samarbeid mellom profesjonene, tolken og
fagpersonen (i vårt tilfelle barnehagelæreren). Dette
kunne løses med noen enkle grep i forberedelsesfasen der
en for eksempel innlemmer tolken i fagpersonens mål og
metoder. Styrking av kunnskapen om tolkefunksjonen
hos fagpersoner som trenger tolking for å gjennomføre
egne oppgaver blir også et viktig moment her. Det er
ønskelig at kommunikasjon via tolk kommer inn i for
eksempel barnehagelærer og lærerutdanningen. Tolkene
bør på sin side også i sin utdanning få en innføring i
barns tospråklige utvikling. Det er imidlertid viktig å
velge strategier for dette slik at en unngår at tolkene føres
inn i en slags «pedagogrolle» som ligger utenfor deres
kvalifikasjoner og ansvarsområde.
«Å hvile i tolken»?
I prosjektets observasjons- og videomateriale har vi hatt
anledning til å observere trolig den første/ noen av de
første erfaringer det enkelte barn har med å kommunisere
via tolk. Vi har sett barn gå fra anspent årvåkenhet,
sutring og gråt til at barn tar tolken i bruk og i noen
tilfeller opplever, det vi vil kalle, å «hvile i tolken». Dette
kunne faktisk rent fysisk observeres. Vi har sett flere
situasjoner hvor barnet og tolken som vakkert fysisk luter
seg mot hverandre som en liten sammensveiset enhet,
samtidig som barnets oppmerksomhet er rettet mot det
som foregår rundt, og barnehagelæreres formidling. Vi
tolker dette slik at tolken etter hvert representerte en stor
trygghet for enkelte av barna. Dette kan kanskje benevnes
som at tolken ble en slags «kulturell havn» for barnet
gjennom et gjenkjennbart språk, en væremåte og kultur.
Vi har kunnet observere hvordan barn i samlingsstund og
under måltid fysisk har lent seg inn mot tolken for hvile
og støtte i noe kjent og trygt, samtidig som de har åpnet
seg opp for det som skjer rundt dem, har tatt del i og
forsiktig uttrykt seg og gradvis utfolde seg med å svare på
spørsmål, kommen med kommentarer og tilrop og også
selv ta initiativ til ytringer og fortellinger. Vi har sett barn
som i nærvær av tolken slapper av i kroppen, får mimikk i
ansiktet, som etter hvert forsiktig smiler og gradvis åpner
seg opp til deltagelse, med store strålende smil og faktisk
gaplatter når de forstår hva som foregår og formidles
i samlingsstund. Det å forstå synes å gi grunnlag for
matlyst og mer ro til å leke og utforske. Vi har og
observert barn som utrykker en slags sorg og avmakt
over at perioden med tolking hadde tatt slutt. Tolkens
tilstedeværelse og kommunikasjonsstøtte kan således for
barnet være en nødvendig forutsetning for å få et rom å
utfolde seg i og et rom å søke trygghet og støtte i når en
ikke/eller i liten grad deler språk med omgivelsene.
Barnets økte sosiale og faglige utbytte grunnet tolking
Måltidene i barnehagen pekte seg ut som gode arenaer
for sosiale og kulturelle prosesser. Måltidets pedagogiske
verdi er stor og muligheter for medlæring av solidaritet,
samarbeid og samtaleferdigheter er stor (Bae 2009).
Måltidet vil også være en arena for medvirkning
(Bjørgen 2009) og ikke minst for læring av norsk språk.
For eksempel ved oppklaring av begreper, læring av
begreper og å kommunisere på norsk og dele språk.
Barnehagelærerne mente at barna hadde stor nytte av
tolk for eksempel under måltid. Det var nyttig for å
forklare barn noe de er usikre på og slik trygge dem.
Det virket som om de øvrige barna både forsto tolkens
rolle og godtok hans tilstedeværelse. Men vi fant få
eksempler på at de andre barna tok tolkingen i bruk,
utover at de kunne lytte til og forstå barnets samtale
med barnehagelæreren. Her så vi at barnehagelærer eller
barnet selv var den som initierte kommunikasjon via tolk.
Dette viser at fagpersonens ansvar for å skape situasjoner
hvor det kunne tolkes vil være viktig. Barnehagelærerne
mente at barna hadde stor
nytte
av tolk under måltid,
for eksempel ved oppklaring av begreper. Læring av
begreper, lære norsk og dele språk ble nevnt som sentralt.
I frileken, særlig ute, forventet barnehagelærerne at tolken
fulgte etter og tolket der barnet var, mellom barnet og
andre barn, selv om det ikke var andre voksne til stede.
Barnehagelærerne pekte på at barnet kunne få muligheten
til å fortelle noe av eget initiativ og spontant inn i en
pågående samtale i barnehagen, men det gjaldt bare noen
få av målbarna, som selv tolk tolken aktivt i bruk. Det
virket som om de øvrige barna både forsto tolkens rolle