Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

situasjon for et barn som er ny i barnehagen. Kulturelt og

psykologisk sett kan det være mye ved måltidsituasjonen

som kan være ukjent og skremmende

. Men det ligger

mange andre pedagogiske muligheter i måltidsituasjonen

i barnehager (Bae 2009, Bjørgen 2009), derfor vil

kommunikasjon via tolk under måltider kunne være

situasjoner hvor en kanskje nettopp burde videreutvikle

både barnehagelæreres og tolkers kompetanse.

Kontaktperson vil være viktig ved oppstart

Prosjektet handlet om tolk i barnets oppstartsperiode.

Hvis barnehagene hadde brukt primærkontaktsystemet,

eller hatt et system for en første kontakt for barnet i

denne perioden, mener vi organisering av situasjonene

med tolking kunne gått lettere. Da ville det kanskje vært

mer naturlig for denne kontaktpersonen å følge barnet

tettere, også gjennom frilek og overgangssituasjoner,

slik at barnet og tolken ikke i den grad ble overlatt til

hverandre slik vi så i de fleste casene i denne studien.

Barnehagene hadde stort sett organisert perioden med

tolken slik at barnehagelærer var tett på barnet, og slik

sett fungerte hun som kontaktperson for barnet. Men

dette maktet de fleste ikke å opprettholde i 3 timer hver

dag. Bruk av primærkontakt assosieres i stor grad til små

barn (under tre år) (Drugli 2010), men også eldre barn,

med minoritetsspråklig- og/ eller fluktbakgrunn burde

tilbys et tettere voksenkontakt-tilbud i oppstartsperioden.

Raushet i tolkens rolleforståelse

Hjelmervik (2010) peker på at situasjoner med tolker

og tospråklige lærere for hørselshemmede barn må

være ekstra godt planlagt for at resultatet skal bli bra

for barnet det tolkes for. Samtidig svarte tolkene i

Hjelmerviks studie at de syntes det var greit å bidra med

andre oppgaver enn tolking. Hun sier selv at samarbeidet

med de andre ansatte er viktig og peker på flere studier

som viser at det vil være riktig med en viss raushet i

tolkens rolleforståelse (Hjelmervik 2009, s.97). Dette var

gjenkjennbart fra tolkenes refleksjoner fra vår studie. Vi

gjorde det mer utfordrende for tolkene ved å bestemme at

tolken skulle tolke i tre timer sammenhengende. Å tolke

så lenge sammenhengende er jo noe tolker vanligvis ikke

gjør. Samtidig førte dette til at vi fikk gode resultater på

Dette er beskrevet i Kanstad (2015 a)

hva som kan være utfordrende for tolker i tolkesituasjoner

med barn.

Utvide kompleksiteten etter hvert

som kompetansen øker

En måte å minimere utfordringene tolker og

tolkebrukere kan møte vil være å legge opp til korte,

planlagte, strukturerte tolkeoppdrag som er tydelig

ledet av barnehagelærer. Da vil en i stor grad unngå de

utfordringene tolkene møtte i dette prosjektet. Gjennom

slike oppdrag vil barnehagelærer kunne ivareta sitt

ansvar overfor barnet (KD 2011). Kriteriene for hvordan

kommunisere via tolk (UDI 2003) vil også stort sett

kunne innfris, men en vil samtidig miste en del av de

mulighetene som ligger i tolking i mer ustrukturerte

situasjoner. Etter hvert som barnehagelærer, tolk og barn

får mer erfaring med tolkesituasjoner, vil en kunne utvide

områdene hvor en bruker tolk.

Tolkens yrkesprofesjonalitet

ved tolking i barnehagen

Tolking og barns språk

Tolkene ble spurt om hvilken kompetanse en tolk som

skulle tolke for små barn måtte ha. De fleste sa at det var

nødvendig med erfaring med barn, og at tolker må like

barn. De fleste tolkene i denne studien hadde egne barn,

og tolkene mente selv det var en stor fordel for dem. En

tolk måtte forstå barns språk og barns måter å snakke

på, og de måtte legge sine tolkninger på barnets nivå og

ikke gjøre barnets språk for enkelt, men heller ikke mer

avansert enn det var ( Jf. Hjelmervik 2009). Kunnskap om

barns språkutvikling og barns ferdigheter og kompetanse,

ville kunne være noe som barnehagelærerne kunne

informere tolkene om på førveiledning. Barnehagelærerne

var tydelige på at tolkens egenskaper hadde betydning.

Med dette mente de at tolken var vant til barn, om

tolkene likte barn og hadde kjennskap til barns verden,

noe som også understøttes også av Hitching og Nilsens

studie (2010). Om tolkene snakket barnets variant av

språket og om de kunne barnets «barneord» for enkelte

uttrykk var også viktig, mente