Kommunikasjon med barn via tolk

84 / 114

Kommunikasjon med barn via tolk
84
mot bruk av tolk, men viser hvor utfordrende det er
for tolken å tolke i klasserommet hvor mye foregår
og mange snakker samtidig. Hjelmervik peker på at
lærerens kompetanse er aller viktigst, og i hennes studie
hadde læreren noe tegnspråkkompetanse (Hjelmervik
2004, s. 204). Morsmålsassistenter er noe flere av
barnehagelærerne i vår studie var kjent med, selv om de
ikke hadde morsmålsassistenter i prosjektperioden. På
direkte spørsmål svarte alle barnehagelærerne at de ville
ønsket morsmålsassistent framfor tolk i barnehagen. Flere
av barnehagelærerne mente at morsmålsassistenter kan
fungere som tolker. Men det kan de ikke i følge IMDI
(2011). Tolking krever upartiskhet (UDI 2003), eller
topartiskhet (Skaaden 2013), så når tospråklige assistenter
brukes som tolk kan dette føre til rolleforvirring. En
morsmålsassistent har verken den utdannelsen som kreves
for tolking og er heller ikke forpliktet på å følge tolkens
etiske retningslinjer. En morsmålsassistent vil ofte på
en eller annen måte være part i saken, eller ha spesiell
informasjon, være involvert, og derfor ikke kunne tolke
upartisk, dessuten vil vanligvis tolken ha en mye bedre
språkkompetanse (i begge språk) og derfor kunne tolke
mye mer presist enn en morsmålsassistent. De to rollene
er begge viktige i barnehagen og de vil utfylle hverandre.
En morsmålsassistent vil kunne fylle viktige roller og
utføre andre oppgaver enn en tolk, men en tolk vil også
kunne brukes til oppgaver en morsmålsassistent ikke er
kompetent til. Bruk av tolk til barn er vanlig når barnet
er i utsatte situasjoner, ved sykdom, vold, overgrep eller
lignende, men ikke i hverdagslige situasjoner. Barn med
hørselshemminger har rettigheter til tegnspråktolk, og/
eller tospråklige (tegnspråk) fagpersoner i barnehage
og skole (NOU 2014:8). I barnehagene er bruk av tolk
ganske vanlig for minoritetsspråklige foreldre, men
ikke for barna deres (Ibid.). Dette handler om at barn
er foreldres ansvar, og at en tenker at barn lærer norsk
raskt, kanskje tenker en også at barn ikke trenger å forstå
så avansert norsk for å mestre barnehagehverdagen?
Gjennom statlige føringer legges det vekt på at ressursene
skal brukes på rask og effektiv læring av norsk. Det
gis midler til norske språkpedagoger, eller tospråklige
assistenter. Barnehagepersonalet anmodes om å løfte
morsmålet inn som en ressurs i barnehagens arbeid, men
vi vurderer at dette er et svakere krav enn kravet om rask
læring av fellesspråket norsk (KD 2011).
Krav til tolkens yrkesetikk
Tolken skal tolke innholdet i alt som sies og være upartisk
, 2016). Tolkens oppgave består kun i
å tolke det som blir sagt av samtalepartene. Flere tolker
uttrykte frustrasjon over å ha blitt latt alene med barnet
og ikke ha noen å tolke mellom. Ved tolking for en
voksen ville tolken vanligvis forlatt situasjonen hvis det
ikke var en fagperson til stede. I barnehagen ble dette
umulig, også fordi det skulle tolkes mellom barn. Som
den eneste som forsto barnets språk og med tanke på
at barnet befant seg i helt nye omgivelser, satte tolkene
derfor av og til egne yrkesregler til side og møtte barnets
behov for svar, støtte og omsorg. Mye av årsaken til disse
utfordringene var forskningsdesignet med tolkens tre
timers tilstedeværelse hver dag. En av grunnene til at
tolkene opplevde det som vanskelig og til dels umulig
å gjengi alt som kom til uttrykk, var blant annet at det
foregikk mange samtaler samtidig i barnehagene. Tolkene
lurte på hva de skulle tolke og hvem de skulle tolke for.
De savnet at barnehagelærer som ansvarlig fagperson
bestemte over dem. De savnet instrukser på hva de skulle
tolke og når de skulle tolke. De savnet å bli tettere styrt av
barnehagelærer. Tolkene opplevde å få for mye ansvar.
Hvis tolken snakker med barnet utenom selve
tolkesituasjonen vil det fordre en etisk kompetanse fra
tolkens side, fordi han da må være svært klar over sine
etiske og faglige begrensninger slik at han ikke overstiger
sin rolle og oppgave (Tolkeportalen 2016). Dette vil i
så fall kreve en etisk/ faglig kompetanse som ikke ligger
til tolkenes utdanning pr i dag. En avtale eller forståelse
med fagpersonen som har ansvaret for situasjonen vil også
være nødvendig. Ved å åpne for tolkens egne selvstendige
samtaler med barnet vil han kunne komme til å forstyrre
kommunikasjonen mellom fagpersonen og barnet.
Samtidig har vi i denne studien sett at slike samtaler
kan fungere trygghetsskapende for tolkens og barnets
relasjon til hverandre, og en trygg relasjon dem imellom
er kanskje nødvendig for at tolkingen skal fungere, som
flere av tolkene sier. De fleste tolkene opplevde å bli brukt
og oppfattet, både av barn og voksne, som assistenter. To
av tolkene passet på denne grensen for sitt arbeid mer
nøye enn de øvrige tolkene. Tolkenes holdning til og
håndtering av dette varierte, fordi tolkene var ulike, men
også fordi de kontekstuelle sammenhengene var ulike.