Gunneria 80

GUNNERIA 80, 2016

497

Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad

vestlige strøk. Det må også ha slått han at han i Nord-Norge, særlig i Finnmark,

fant arter han ikke kjente til fra Sør- eller Midt-Norge. Han nevner nokså ofte

at han har funnet arter nordpå, men det er ikke sjelden arter som også vokser

lenger sør og som han like gjerne kunne ha omtalt fra sitt eget nærmiljø eller fra

reiser i Midt-Norge. Av og til er Gunnerus helt på villspor, som når han hevder

at vedbeinurt

Ononis spinosa

(for øvrig en feilbestemmelse av bukkebeinurt

Ononis arvensis

, nr. 90 i herbariet) finnes mest «nordenfjells». Noen begynnende

plantegeograf var Gunnerus neppe.

Artstilfanget

Gunnerus er ikke den første som pretenderer å lage en oversikt over Norges

flora. To viktige forgjengere i botanikken, Ramus (1735) har 400 anførsler

av «Trær og Urter som voxer af sig selv i Norrige». En rekke av anførslene

omfatter to eller flere nærbeslektede arter, så antallet arter er i realiteten høyere.

Her finnes feil, som Gunnerus gjentar ved å referere til Ramus. Pontoppidan

(1752) har færre anførsler (men de er litt vanskeligere å telle opp). Han støttet

seg bl.a. til et Herbarium vivium laget av G.H. Lange som hadde oppholdt seg i

«det Nordlandske Amt», uten at det gjenspeiler seg i særlig grad i Pontoppidans

artsliste. Både Ramus og Pontoppidan tar med enkelte nytte- og prydplanter i

listen. Begge var klar over at listene var ufullstendige. Pontoppidan sier dessuten

(s. 184) at han har utelatt planter «som er almindeligt eller desforuden bekiendt».

I forhold til forgjengerne tar

Flora Norvegicas

oversikt over floraen i Norge ett

skritt videre. Men heller ikke

Flora Norvegica

er i nærheten av å omfatte hele

Norges flora, spesielt ikke når verket gaper over alle viktige plantegrupper (se

presenterer en bitteliten del av planteriket (i nå avleggs forstand) i Norge. For

moser (73 av 1118 anførsler i floraen, 74 belegg i herbariet), lav (78 anførsler,

104 belegg) og sopp (78 anførsler, 6 belegg) virker utvalget dels tilfeldig og/eller

består vesentlig av arter som er så vanlige og lett gjenkjennelige at nybegynnere

får dem med seg. Mange av artene han fører opp er dessuten udokumentert, dvs.

at belegg mangler i herbariet, så vi vet ikke om han identifiserte dem rett. For

noen tilsier dog beskrivelsen at han ga dem rett navn.

Innen gruppene moser, lav og sopp bidro ikke floraen med vesentlig ny kunnskap.

Ett unntak er omtalen av

Lichen normöricus

(nr. 973, nordmørslav

Cornicularia

normoerica

) som også er belagt i herbariet. Det er Gunnerus’ fortjeneste at

arten (og slekten) ble beskrevet som ny for vitenskapen, men det var en av

hans kapellaner, E.H. Kempe, som sendte laven til ham – et eksempel på at det

geistlige nettverket ga resultater. Brunsko

Buxbaumia aphylla

(nr. 571) er en

bemerkelsesverdig mose som ble funnet av assistenten J.F. Borchgrewink – og tatt

vare på i Gunnerus’ herbarium, trolig etter at den ble identifisert fra en plansje i

Flora Danica

. Disse og andre planter som ble sendt biskopen, ble viktige deler av