498 / 508
496
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
ikke har et begrepsapparat (terminologi) for å gjøre teksten klarere og lettere,
samtidig som han heller ikke helt skjønner bregners morfologi. Dessuten er det
annet å skrive om denne arten, som bruksverdien av jordstengelen. Det gjøres
mye utav en relativt ukomplisert art som brearve
Cerastium cerastoides
(nr.
951), der teksten tar sikte på å forbedre Linnés fremstilling av arten. Den beste
beskrivelsen er kanskje den for nr. 1100 skredarve
Arenaria norvegica
, der han
sågar beskriver en ny art for vitenskapen.
Begynnelsen av del 1 er frodig, som et overflødighetshorn, og er nok et utslag av
glede over nyervervet kunnskap og entusiasme over å kunne meddele kunnskapen
til andre (vel å merke likeverdige og latinkunnige). Begynnelsen av floraen står
i sterk kontrast til mye av del 2, der tekstene er kortere, mindre informative og
ofte ikke gjenspeiler egne erfaringer. Tvert om er mye av stoffet her sitater fra
andres litteratur, og som av og til er feiltolket eller misforstått. Enkelte arter
har ingen beskrivelse i det hele tatt. Mye av del 2 bærer preg av å være enten
hastverksarbeid eller noe som er utkast og langt fra fullført. Det er merkverdig at
trykking av de første bolkene av del 2 var satt i gang en god stund før Gunnerus
døde, enda merkeligere at etterkommerne fikk bindet fullført, så mangelfullt
som det må ha vært, dvs. enda mer ufullført enn slik det fremsto etter trykking.
Etterkommerne kjente ikke materien godt nok, men det hadde gått prestisje i
prosjektet. En kan spørre seg om Gunnerus ville ha sluppet fra seg del 2 for
trykking slik manuset må ha vært i 1773. Hvis det var tilfellet, kunne det tyde på
at den kritiske sansen var gått tapt i stresset med å få et håndgripelig produkt.
Voksesteder
Gunnerus var en skarp iakttager, men beskrivelsene av voksesteder er knappe:
beite, eng, fuktige steder, torv/myr (lite brukt), i vann eller dammer, skog
(noen sjelden gang gran- eller furuskog), i fjellene, i fjellenes sider (termer for
dalsider, lier, åser ser ut til å mangle). De mest konkrete/spesifikke voksestedene
er i ore- og seljekjerr (nr. 23), tørre bakker, berg og havstrand. Her er lite
av den artskunnskap som presten Wilse i Spydeberg (1779) viser for f.eks.
ugressplanter, som knyttes til spesifikke voksesteder i kulturlandskapet, dannende
plantesamfunn. Wilses omtale av selje, vier og pil (slekten
Salix
) er også
bemerkelsesverdig. Wilse var nok en langt dyktigere planteøkolog enn Gunnerus.
Plantegeografi
Kunnskapen om planters utbredelse var svak på 1700-tallet. Strøm (1762), som
ikke pretenderer å gå ut over sin region, har likevel et lite sideblikk mot svenske
og mellom-europeiske forhold, og antyder at kystområdene har visse særtrekk.
Gunnerus er klar over at noen planter bare eller fortrinnsvis vokser i «det sørligste
Norge», at andre har tilhold i fjellet eller fjellnære områder, og noen finnes i