497 / 508
GUNNERIA 80, 2016
495
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
Det er neppe nevøens feil når Gunnerus i del 1 omtaler gran som
Pinus abies
(nr.
39), og der det tydelig er forvirring mot mellomeuropeisk edelgran
Abies
når det
gjelder referanser og navn, samtidig som teksten refererer mye lokal kunnskap om
treslaget og dets egenskaper. Autoritetstroen ga seg en del underlige utslag.
Referansene er i de aller fleste tilfellene forkortelser (se kap. 2 Gunnerus’
botaniske kilder). For dagens lesere byr de på problemer. Det mest åpenbare er
at vi ikke er fortrolige med de mange klassiske verkene det henvises til. Verre er
det at de enkelte verkene siteres forskjellig, dvs. på flere måter, med to eller flere
ulike forkortelser. Her savnes en standardisering fra forfatterens side. Et tredje
problem er at bl.a. skrifter fra lærde selskaper og serier ofte ikke siteres med
originaltittel, men med latiniserte titler. Dette er klart myntet på et lærd publikum
med kunnskap om fag og vitenskapelige kretser. Vi ser at Gunnerus har forbilder
hos samtidige forfattere i oppbygningen av avsnittene for enkeltartene, men han er
den eneste norske forfatteren som lesser på med referanser.
Nomenklatur
Gunnerus ser ut til å være den første norske botaniske forfatter som konsekvent
bruker Linnés navneverk. Ramus (1735, men manuset er eldre) lager sin
artsliste lenge før Linnés arbeider, med tunge og tvetydlige frasenavn (jf. Dahls
1892a tolkning av dem), mens Pontoppidan (1752: 183–199) nytter enten
bare slektsnavn (som kan stamme fra flere kilder) eller slektsnavn etterfulgt
av artsnavn som ikke er linnéiske, eller et par beskrivende termer. Vi kjenner
igjen en del av artene, også fordi Pontoppidan føyer til norske navn. Etter
plantelisten kommenterer han planter som av ulike grunner finner interessante.
Han presenterer også plansjer med plantetegninger av god kvalitet. Strøm (1762:
62–139) nytter en blanding av lengre frasenavn og Linnés binære nomenklatur,
eller helst bare artsepitetene. Også han føyer til norske navn der slike er kjent.
Kommentarer til artene (kjennetegn, nytte, utbredelse, økologi) utgjør hos Strøm
en del av teksten til hver enkelt art. På nomenklaturfronten er Gunnerus en
foregangsmann.
Artsbeskrivelser
For de fleste artene gis korte karakteristikker (kjennetegn) ved å ramses opp visse
bygningstrekk, ofte uten å være i nærheten av å gi plantene en beskrivelse som
kan hjelpe til i en bestemmelse. Disse korte karakteristikkene er ofte gjengivelser
av eller tatt fra noen forfatter(e)s frasenavn. Hvis Gunnerus føyer til noe for egen
hånd, er stilen mye godt den samme, knappe. Det er påfallende at blomsterfarge
sjelden nevnes, og en kan spekulere på om leserne egentlig ble bedre florister
av selve plantebekrivelsene. I motsatt retning har vi omtalen av strutseving
Matteuccia struthiopteris
(nr. 1), som er blitt ordrik og innfløkt, fordi biskopen