Den arkeologiske undersøkelsen, ble foretatt av NTNU Vitenskapsmuseet og fant sted i august 2021 på hjørnet av Smedbakken og Kongens gate i Trondheim. Arbeidet ble utført i forbindelse med en planlagt ombygging av boliganlegget. Det undersøkte området var ca. 75 kvadratmeter stort. Forundersøkelsen hadde påvist kokegroper og andre strukturer, hovedsakelig fra romertid.
Det viktigste resultatet av utgravningen var oppdagelsen av et lite område med komplekse arkeologiske levninger sentralt i utbyggingsområdet. Her ble en sekvens av lag og nedgravinger utgravd, datert med radiokarbonanalyse. De første spor etter menneskelig aktivitet ser ut til å ha funnet sted i fjæra ved fjorden; et kulturlag bestående av sand og kull, samt to små grøfter, hvor samtlige er datert til midten av 200-tallet til begynnelsen av 400-tallet e.Kr. Det ble også undersøkt strukturer med kull og varmepåvirket stein som tolkes som rester av kokegroper.
Et dyrkingslag eller matjordslag over disse lagene antyder at det har dannet seg et stabilt jorddekke i løpet av folkevandringstiden (tidlig på 400-tallet til midten av 500-tallet). Lignende jordmasser har blitt påtruffet andre steder i Trondheim sentrum, og dateres vanligvis fra og med romersk jernalder.
Kokegropene avdekket i den sørlige delen av undersøkelsesområdet i 2019 dateres mellom 100-tallet f.Kr. til 300-tallet e.Kr. Den naturlige undergrunnen var ca. 2 meter høyere her sammenlignet med området i nord, og denne antas å være en type hevet strand.
Utgravningen nord for Sundnes gård i Inderøy i Trøndelag fant sted i oktober 2021. I den forbindelse ble tre sjakter, som dekker et område på ca. 600 kvadratmeter, undersøkt av NTNU Vitenskapsmuseet. Tidligere undersøkelser i regi av Trøndelag fylkeskommune hadde identifisert et dyrkingslag eller kulturlag på stedet. I tillegg til dette laget ble det kun avdekket en underliggende kokegrop, radiokarbon-datert til førromerske jernalderen.
I forbindelse med byggetrinn 2 av Rismelparken i Steinkjer kommune, ble det sommeren 2020 utført en utgravning av et naust fra folkevandringstid. Naustet var svært stort med en bredde på 14,5 m og en minimumslengde på 34,5 m. Naustet har ligget ved utløpet av Steinkjerelva ca. 300 m østnordøst for dagens sentrum (Steinkjer kirke).
Denne rapporten presenterer resultatene fra en arkeologisk utgravning på tunet til gården Kvennild søndre, Trondheim mellom mai og juli 2021. Undersøkelsen ble foretatt av NTNU Vitenskapsmuseet i forkant av flytting av to tømmerbygninger som lå i traseen til ny gang- og sykkelveg ved Fv 704 Brøttemsvegen. Kvennild søndre er kjent fra historiske kilder og det var tidligere påvist kulturlag fra før-reformatorisk tid innenfor gårdstunet. Den arkeologiske undersøkelsen påviste ni aktivitetsfaser som strakk seg over en lengre tidsperiode fra yngre romertid til moderne tid. De viktigste bosetningsfasene kunne tidfestes fra merovingertid til senmiddelalder (ca. 575-1425 e.Kr.). De arkeologiske strukturene inkluderte et stolpehus, ca. 14m i lengde, som var i bruk på slutten av 600- til midten av 700-tallet (fase 2). Restene av en sannsynlig laftkonstruert bygning og et mulig grophus fra tidlig 1000- til tidlig 1200-tallet (fase 7). Den siste før-reformatoriske aktivitetsfasen besto av bryggesteinslag fra 1300- til tidlig 1400-tallet (fase 8).
Rapporten presenterer resultatene fra arkeologiske undersøkelser i Østmarkveien 3 og 5, Lade, Trondheim, mellom april og mai 2022. Undersøkelsen ble foretatt av NTNU Vitenskapsmuseet i forkant av nye boliger på tomten til et tidligere hagesenter. Utbyggingsområdet var derfor preget av omfattende forstyrrelser fra nyere tid.
Utgravingsfeltet lå øst for Lade gård. Aktivitetsspor fra flere før-reformatoriske perioder har gjennom årene blitt registrert innenfor et større område. Undersøkelsene i 2022 identifiserte begrensede aktivitetsspor fra senneolitikum, eldre bronsealder, førromersk og romersk jernalder samt middelalder. Disse strukturene besto av fire groper, et stolpehull, tre kokegroper og flere mindre lag. Ingen av de påviste strukturene kan med sikkerhet tilskrives bosetninger, men synes å representere annen form for menneskelig aktivitet på stedet.
Sommeren 2021 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en arkeologisk undersøkelse av en kystrøys med et forhøyet sjømerke, ID18413, på Horsøya, Hitra. Undersøkelsen ble gjennomført på bakgrunn av utviding av Jøstenøya industriområde som ville innebære sprengning og planering av den tidligere øya hvor røys ID18413 lå anlagt. Røysa, med størrelsen 7,0 x 5,7 m, ble totalgravd og det ble oppdaget deler av en indre struktur av kantsatt stein i det midtre partiet. Det ble også gjort funn av en skraper av flint med tilnærmet flateretusjering nær den indre strukturen. Det ble ikke gjort funn av daterbart materiale i løpet av undersøkelsen, men flateretusjering er vanlig i senneolittisk tid og bronsealder, men kan også opptre i begynnelsen av jernalder. Brukstiden for kystrøyser dateres gjerne innenfor bronsealder og jernalder, så datering på kystrøysen på Horsøya kan ikke bestemmes nærmere enn dette.
Den 29 og 31 oktober 2020 ble det foretatt en georadar-undersøkelse på elveterrassen Kolbulandet, på motsatt side av Stjørdalsdalføret for Hegra kirke. Det hadde tidligere blitt påvist et bosetnings- og aktivitetsområde, trolig fra Bronsealder eller eldre jernalder, på denne terrassen. Stjørdal historielag tok da initiativ til å foreta en georadarundersøkelse av området, i håp om å lære mer om hva slags type lokalitet dette egentlig dreiet seg om.
Totalt ble det undersøkt et areal på 3,33 hektar. Selv om terrassen gir inntrykk av et relativt homogent naturmiljø, viser undersøkelsene seg at den geologiske historien til slike elveterrasser oppe i dalsidene er langt mer komplekse enn en skulle tro. Det er med på å komplisere mulighetene for entydige og letter tolkbare geofysiske kontraster fra arkeologiske strukturer.
På tross av dette, ble det påvist 16 avvik tolket som steinfylte groper, 106 geofysiske avvik tolket som groper, 8 som lag, og ei mulig røys. Hvorvidt disse er av arkeologiske opphav, er vanskelig å avgjøre. De mest tydelige strukturene var på og omkring husmannsplassen synlig i flyfoto fra 1955, inkludert steinfylte groper, lag og groper – trolig fra fundament av bygninger, mulig kjellergrop og liknende.
I November 2020 foretok NTNU Vitenskapsmuseet en geofysisk undersøkelse av Feragen Smeltehytte på vegne av Museene i Sør-Trøndelag i samarbeid med Røros kommune. Dette er et kobbersmelteverk plassert på et relativt flatt område langs vannfaret Elva. Målet med undersøkelsen var å påvise eventuelle konstruksjonsspor og aktivitetsområder relatert til den metallurgiske aktiviteten ved hjelp av en rekke ulike geofysiske teknikker, inkludert; magnetisk susceptibilitet (MS), magnetometer og georadar.
Resultatene fra susceptibilitetsundersøkelsene påviste flere områder med markante og høye målinger, hvor måleverdiene var tilsvarende høye som på den bevarte slagghaugen. Disse undersøkele viste klart avgrensningen av smelteaktiviteten på den sørlige siden av elva. Magnetometer- og georadarundersøkelsene påviste flere hesteskoformede avvik, som viste høye magnetiske målinger og sterk magnetisk polarisering, og ble tolket som smelteinstallasjoner – altså mulige ovner. Disse ble påvist innenfor en 30 meters radious nordvest for slagghaugen, og hadde en klar sammenheng med topografiske formasjoner som forsekninger og konsentrasjoner av steiner synlig på overflaten. Undersøkelsene påviste også områder som kan ha blitt brukt til kaldrøstin i form av magnetiske band med relativt homogene, men høye, verdier. Disse båndene var påvist enda lenger mot nordvest.
Alt i alt viste undersøkelsene omfattende informasjon fra flere ulike geofysiske metoder, og gir verdifull innsikt i organiseringen av aktiviteten på smeltehytta, samt indikerer nedgravde strukturer og aktivitetsområder fra koppersmeltingen her ved Feragen Smeltehytte.
Rapporten omhandler skjøtselen av tilrettelagte bergkunstfelt i Trøndelag, et samarbeid mellom NTNU Vitenskapsmuseet og Trøndelag fylkeskommune gjennom Bevaringsprogrammet for bergkunst (BERG). Skjøtselen omhandlet hovedsakelig vår- og høstskjøtsel 2022. Arbeidet har bestått i avdekking av vintermatter, våtrens og vegetasjonsskjøtsel rundt feltene og vintertildekking. Feltene som inngikk i skjøtselen var Bardal I (ID 73347) i Steinkjer, Eidstu (ID 6566-1) i Trondheim, Evenhus (ID 63778) i Frosta, Foss II, VI, IX og XI (ID 28252-1, ID74396-1, ID 55782-1 og 122807-1) i Melhus, Hell (ID 37071) i Stjørdal, Holtås (ID 73623-1) i Levanger, Stykket (ID 101976-1) i Indre Fosen.
Sommeren 2020 utførte NTNU Vitenskapsmuseet en arkeologisk utgraving av et jernframstillingsanlegg ved Rødmyra, innen Støren næringsområde i Midtre Gauldal, Trøndelag. Anlegget ble oppdaget i forbindelse med anleggsarbeid i området, etter at reguleringsplanen for Støren næringsområde var vedtatt. NTNU Vitenskapsmuseet avdekket tre områder på til sammen 832 m2. Innenfor undersøkelsesområdene ble det gjort funn av flere enkeltliggende røsteplasser og et jernframstillingsanlegg med rester etter en sjaktovn med slaggavtapping, samt tilhørende røsteplasser, malmlager og rester av kullager. Rundt ovnsområdet lå flere konstruerte voller som det er rimelig å se i sammenheng med skjerming av ovnen/arbeidet ved ovnen – kanskje i form av en bygning. Det ble funnet en del slagg i lagene og vollene rundt ovnsområdet, men ingen distinkte slagghauger. 14C-dateringene plasserer selve ovnsanlegget i vikingtid (rundt 900-1000 AD). To malmlagre og en røsteplass i det samme området ga dateringer til middelalder (mellom 1000 og 1200 AD), mens kullprøver fra de enkeltliggende røsteplassene samt ett malmlager nær ovnsområdet ga dateringer til etterreformatorisk tid (1500-1800-tallet). Metallurgiske analyser av slagg og malm fra lokaliteten antyder 3-4 faser med utvinning på stedet, og viste at det også har foregått primærsmiing av luppejernet nær ovnsområdet.
Våren 2022 ble det utført en arkeologisk undersøkelse av et kullfremstillingsanlegg på Gjermundnes i Vestnes kommune. Bakgrunnen for undersøkelsen var en utvidelse av uttaksområdet for Gjermundnes massetak. Undersøkelsen resulterte i funn av en kullmile på flatmark, datert til vikingtid. Denne føyer seg inn i rekken av flere nylig undersøkte anlegg av denne typen på Vestnes, som med dateringer til yngre jernalder er betydelig eldre enn tidligere kjente kullfremstillingsanlegg av denne typen.
I juli og august 2022 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en arkeologisk utgravning i Tromsdalen, Verdal kommune i forbindelse med utvidelse av det eksisterende kalkbruddet i området. Det aktuelle kulturminnet bestod av tre røyser som var tolket å være gravrøyser fra jernalder. Resultatet av utgravningen påviste ytterligere tre røyser innenfor området, som var betraktelig mindre enn de øvrige på lokaliteten. Samtlige av røysene innenfor området ble utgravd og det ble ikke gjort funn som kunne bidra til en tidfesting av røysene. Det ble ikke gjort gjenstandsfunn i steinmassene, og det ble heller ikke dokumentert noen form for indre oppbygging i form av kantkjede eller kammer.
Formålet med georadar-undersøkelsene ved Dolm kirke var å undersøke arealet nord for koret og skipet, og avklare hvorvidt det var noen konstruksjonsspor i bakken i dette området. Det er en del konstruksjonsdetaljer i kirkeveggen, og da spesielt nord for koret på kirka, som kan antyde at bygningen har hatt en utvidelse her en gang tidligere. Undersøkelsene viste en konsentrasjon av utslag i den nordvestre ende av kirka, med flere strukturer som kan tolkes som større steinobjekter eller groper eller steinopptrekk fra fjerning av denne typen objekter. Derimot, når man setter de innsamlede profilene sammen til et planbilde av utslag ved ulike dybder, kommer det ikke frem noen linjer eller former som klart indikerer noen konkrete konstruksjonsspor. Det nærmeste en kommer er en nesten rektangulær struktur på ca. fire ganger fire meter, og en to ganger 5 meter nesten lineær form synlig i dybdeskivene. Undersøkelsen viser også mulig plassering av flere umerkede graver i det åpne arealet mellom dagens kirkevegg og steingjerdet i nord.
Den 21 november 2022 ble det gjennomført en geofysisk undersøkelse av Hiort kapell i Røros, for å undersøke tilstedeværelse og plassering av graver under tregulvet. Kapellet er siste hvilested for Peder Hiort (d.1879), en tidligere direktør for Røros Kobberverk. Det ble anvendt en GSSI Sir-3000 georadar med en antenne med senterfrekvens på 400Mhz. Undersøkelsen påviste flere interessante anomalier, inkludert ett utslag som trolig er en grav. Denne er rett til venstre for selve inngangen til kapellet. To andre utslag er også trolig spor etter begravelser. Georadarundersøkelsene gir også noe innsikt i konstruksjonsdetaljer til selve kapellet, blant annet bærebjelker til selve gulvet og muligens noen spor etter selve fundamentene til kapellet.
Bane NOR skulle gjøre vedlikeholdsarbeid ved Bøla Bru, og samtidig senke togsporet og mure opp støttemur ved helleristningene ved Skiløperfeltet (ID 97697-1). Tiltakshaver for prosjektet var Bane NOR, og tiltaket skjedde i samråd med Trøndelag fylkeskommune. Arbeidet med å anlegge støttemur på helleristningsområdet kom i konflikt med sikringssonen til kulturminne Bøla (ID 97697-1), og det ble gjennomført en overvåking i forbindelse med anleggsarbeidet. Under overvåkningen ble det oppdaget bergkunst som ikke tidligere var registrert, og det ble derfor også gjennomført dokumentasjon.
Siden Bølareinen ble oppdaget på 1840-tallet har helleristningene ved Bølaelva tiltrukket seg mye oppmerksomhet. Stedet blir årlig besøkt av flere tusen mennesker. Med årene har det blitt oppdaget flere felt på Bøla. De fleste feltene er dokumentert, og sist i 2021. Bergkunst på Bøla inngår i Trøndelag fylkeskommunes satsing innen formidling gjennom prosjektet «Bergkunstreisen».
Ved uttak av sand i et lite, lokalt sandtak på gården Sandvik på Jøa, kjørte grunneier Kjetil Brostrup Sandberg grabben på gravemaskina tilfeldig inn i en båtgrav fra yngre jernalder. Det meste av grava ble dermed forstyrret, men massene ble gjennomgått og undersøkt. En del av båten var mer eller mindre intakt, og kraniet, kragebein, samt de øvre ryggvirvlene lå in situ. Av gravgods hadde den unge avdøde fått med seg en øks, en spydspiss, et skjold, samt diverse redskaper av jern.
Utgravningen i Sandvika, Jøa i Trøndelag, fant sted i oktober 2022 og var den andre sesongen med feltarbeid på stedet. I 2021 ble det funnet en tidligere ukjent båtgrav fra vikingtid i forbindelse med utvinning av skjellsand foretatt av grunneier.
I undersøkelsen fra 2022 ble det avdekket deler av et langhus, datert til romersk jernalder eller folkevandringstid. Båtgraven fra vikingtid var plassert sentralt over restene av langhuset, noe som kan ha vært en bevisst handling.
I september og oktober 2022 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en arkeologisk utgraving av et bosetning- og aktivitetsområde på Ångarden i Sunndal kommune i forbindelse med omlegging av vei i området. Det ble avdekket et areal på 850 m2 hvor det ble påvist 125 strukturer hvorav 107 ble undersøkt. Utgravningen resulterte i bosetningsspor med stor tidsdybde, fra førromersk jernalder-senmiddelalder/nyere tid. Det ble undersøkt spor etter fem bygninger som daterte seg til perioden yngre romertid-senmiddelalder/nyere tid. Av disse var det ett treskipet langhus, to firestolpebygninger og to kjellere. I tillegg ble det undersøkt et større ildsted fra høymiddelalder hvor det blant annet ble funnet keramikk og et husoffer i form av et spinnehjul. Det ble også utgravd flere kokegroper og stolpehull samt et veifar/tråkk som gikk over lokaliteten, og som ble datert til førromersk jernalder.
Høsten 2021 ble det utført en arkeologisk undersøkelse i Rakvåg, på Otrøya i Molde kommune. Bakgrunnen for undersøkelsen var utbedring av drenering på fulldyrket mark, i form av anleggelse av grøfter. Det ble avdekket et areal på 1551 m2, som resulterte i funn av 230 anleggsspor. Av disse ble 104 undersøkt. Anleggssporene inkluderte stolpehull, kokegroper, nedgravninger, lag, grøfter, kullflekker, steinansamling, staurhull, og ardspor. Om lag én tredjedel av de påviste strukturene var kokegroper. Det ble ikke påvist hus innenfor utgravningsområdet. På bakgrunn av naturvitenskapelige analyser ses det som sannsynlig at området ellers har blitt benyttet til beite- heller enn åkermark, noe som underbygges av de fuktige grunnforholdene, som trolig ville gjort åkerdrift mindre hensiktsmessig. Femten kullprøver fra lokaliteten ble datert, og dateringene viste hovedsakelig til aktivitet i førromersk jernalder, romertid, og folkevandringstid.
Eystein Østmoe, Kristoffer Rolf Rantala og Raymond Sauvage
Oppsummering
I Leirvika og Otnes i Heim kommune ble tre lokaliteter med antatt bruksfase i steinalder undersøkt i 2019, forut for utbygging av ny E39 Betna – Stormyra. Utgravingen omfattet et område med klare funn og dateringer etter bosetting i yngre steinalder i Leirvika, mens en annen lokalitet i samme område hadde få eller ingen sikre funn. Et område på Otnes inneholdt kun sporadiske funn etter mulig aktivitet i nærområde. I Leirvika ble to områder utgravd. Leivika 3 var den mest funnrike med i alt 812 funn, deriblant en vestlandsøks og en pilspiss av skifer. Antatte rester av kulturlag ble 14C-datert til ca. 3 300 – 2900 f.Kr i mellomneolitikum, som passer godt med både typologisk datering og strandlinjedatering. Leirvika 2 hadde potensiale for funn fra tidligmesolitikum, men undersøkelsen avdekte kun 10 funn og tyder først og fremst på sporadisk, tilfeldig aktivitet. På Otnes ble det undersøkt et område i skrånende terreng kalt Otnes 2. Utgravingen avdekte kun et begrenset utvalg bearbeidet flint, og observasjoner i felt tyder på at materialet har blitt vasket ned fra ovenforliggende områder. Funnene består av ganske grove avslag og flekkelignende avslag, som kan tyde på at aktiviteten kan med usikkerhet dateres til tidligmesolitikum.
Eystein Østmoe, Karoline Mikkelsen, Kristoffer Rolf Rantala & Raymond Sauvage
Oppsummering
På Otnes og Hestnes i Heim kommune ble fire arkeologiske lokaliteter undersøkt i 2020, forut for utbygging av ny E39 Betna – Stormyra. Utgravingen omfattet en overpløyd kammergrav fra vikingtid, bosetningsspor og dyrkingslag fra bronse- og eldre jernalder, rester av en jernvinneovn fra vikingtid, en kullgrop fra middelalder, samt røyser datert til eldre jernalder. På gården Hestnes ble det åpnet tre utgravingsfelt kalt Hestnes 5, Hestnes 6 og Hestnes 8.
Hestnes 5 var størst, og hadde 156 anleggsspor, hvorav 86 ble utgravd. Aktiviteten på feltet strekker seg fra det første århundre, da med kokegroper som trolig lå nært vannkanten. Fra ca. 250 – 550 e.Kr var det en økning i aktivitet, med kokegroper, en rekke med stolpehull, og dyrkingslag, som trolig er rester av bosetningsspor og åkerbruk. Ytterligere aktivitet ble påvist fra vikingtid, deriblant en overpløyd, nedbrutt tømret kammergrav, innenfor en oval fotgrøft. I graven var det rikt gravgods, inkludert et smykkesett, tekstilredskap og tekstilrester, datert ca. 850 – 900 e.kr. Gravhaugen ble sannsynligvis slettet i tidlig middelalder.
Hestnes 6 hadde funn av et begrenset antall bosetningsspor og dyrkingslag. Den eldste dateringen tyder på aktivitet allerede i yngre steinalder. Deretter viser spredte dateringer av kokegroper og dyrkingslag aktivitet i bronsealder, førromersk jernalder og folkevandringstid. På Hestnes 8 ble det funnet beskjedne rester av en slaggrop fra en mulig jernframstillingsovn, datert til merovingertid. Analyser tyder på at sporene stammer fra utvinning eller rensing av jern.
På gården Otnes ble det undersøkt et område der det var registrert fem mulige rydningsrøyser i skrånende terreng. To av røysene ble undersøkt. Det ble avklart at røysene besto av ganske jevnstore sirkulære steinsamlinger, anlagt over dyrkingslag/kulturlag datert til henholdsvis eldre bronsealder og folkevandringstid. Det var ikke mulig med en nærmere datering eller funksjonsbestemmelse av røysene. I kulturlaget datert til eldre bronsealder under den ene røysen, ble det funnet bearbeidet flint. Laget og funnene kan tyde på at skråningen har vært brukt som åker og beite i eldre bronsealder, og kan settes i sammenheng med det tidligste jordbruket og beite i området
Hanne Bryn, Astrid Brønseth Lorentzen, Kristoffer Rolf Rantala, Raymond Sauvage og Eystein Østmoe
Oppsummering
I Vinjeøra i Heim kommune ble det i 2019 og 2020 undersøkt fem arkeologiske lokaliteter på gårdene Skeiet og Fjelnset, forut for bygging av E39 Betna – Stormyra langs Vinjefjorden. Utgravingene omfattet to overpløyde gravfelt fra yngre jernalder, en gårdsbosetting fra yngre jernalder og middelalder, bosetningsspor fra eldre jernalder, og en hulvei fra nyere tid. På gården Skeiet ble det undersøkt fire områder: Skeiet 1, Skeiet 2, Skeiet 3, og hulveien Klokkarbekken. Funn av spredt bearbeidet flint og enkelte 14C-dateringer på Skeiet 1 og 2 tyder på at flatene var i bruk i allerede i eldre steinalder, men sporene var tydelig forstyrret og ødelagt av den omfattende seinere aktiviteten som ble dokumentert på stedet. På Skeiet 1 ble det avdekket spor etter minst 11 overpløyde gravhauger i form av overpløyde fotgrøfter, med funn av fire kremasjonsgraver, tre båtgraver og åtte inhumasjonsgraver. Det ble også funnet veggrøfter etter tre bygninger som har stått innenfor fotgrøfter, tolket som dødehus. Til sammen ble det dokumentert 432 arkeologiske kontekster, hvorav 337 ble utgravd, og et omfattende funnmateriale i form av gravgods ble tatt opp fra gravene. Datering av gravgods og 14C-dateringer viser at gravfeltet ble brukt fra ca. 550 – 950 e.kr, og det var mulig å påvise en kronologisk utvikling fra kremasjonsgraver på 6-700-tallet, via båtgraver mellom 7- og 800-tallet, og inhumasjoner i grop fra 8-900-tallet. Datering av kullholdige planeringslag som dekket deler av fotgrøftene, tyder på at gravhaugene ble utjevnet allerede i tidlig middelalder. Nær gravfeltet ble det også avdekket et bosettingsområde med funn av 700 bosetningsspor i form av ni hus og bygninger, kulturlag, dyrkningslag, avfallsgroper, og spor etter metallbearbeiding (Skeiet 2). Dateringene strekker seg fra ca. 400 – 1350 e.Kr slutten av eldre jernalder til seinmiddelalder, og det kan foreslås at beboerne var brukere av det nærliggende gravfeltet da det var i bruk. Datering av kokegroper og dyrkningslag funnet under de overpløyde gravene på gravfeltet, antyder at området først var i bruk som åker/eng og sporadisk kokegropaktivitet før gravfeltet ble etablert på slutten av 500-tallet. En kraftig nedgang i dateringer fra midten av 1300-tallet antyder at bosetningen opphører i overgangen til seinmiddelalder. På Skeiet 3 ble det ikke påvist arkeologiske spor, mens hulveien Klokkarbekken kun inneholdt spor fra nyere tid. På gården Fjelnset ble gravd ut et kokegropfelt fra romertid og folkevandringstid, samt overpløyde fotgrøfter og rester etter et overpløyd gravfelt fra yngre jernalder. I alt 227 anleggsspor ble påvist og 157 ble undersøkt. Til forskjell fra gravene på Skeiet, var gravene plyndret og kraftig skadd av erosjon. Lite eller ingenting var derfor bevart av selve gravene. Imidlertid ble det foruten rester av en båtgrav fra yngre jernalder, som kun var plyndret i sentral del og derfor hadde bevart deler av gravgodset. Øvrige rester av gravgods, som i hovedsak ble funnet utenfor kontekst og i igjenfyllingsmasse i plyndringsgroper, viser også utelukkende dateringer til yngre jernalder. Kullag i bunn av fotgrøftene ble 14C-datert tidlig middelalder, og antyder at grøftene har stått åpne og at haugene ikke ble utjevnet i tidlig middelalder slik som på Skeiet. I topp av fotgrøftene ble det også funnet porøse kullag med 14C-datering til sein middelalder, som kan tolkes som spor etter avsvidd vegetasjon – for eksempel i forbindelse med nyrydning.
I forbindelse med oppgradering av hyttebygg på Spjutneset på Averøya ble det i perioden 25. april til 20. mai 2022 gjennomført en utgraving av en gravrøys som lå like inntil nevnte hytte. Det ble ikke gjort gjenstandsfunn i røysa, men det ble funnet konsentrasjoner av brente menneskebein datert til romertid nær bunnen av røysa. Romertidsrøysa kan ha vært anlagt over en tidligere røys eller steinsetting anlagt i slutten av førromersk jernalder, eventuelt tidlig romertid, men det lyktes ikke å skille ut denne fasen stratigrafisk.
Ingvild S. Mjelde, Mari B. Moen, Lars S. Røgenes og Heidi Eltoft
Oppsummering
Juli til oktober 2022 undersøkte NTNU Vitenskapsmuseet Rakvåg lokalitet 1 og 3, hhv. Askeladden ID 270835 og ID 271876, på Rakvåg, Molde kommune i Møre og Romsdal.
Undersøkelsene på Rakvåg 1 (ID 270835) fokuserte på to områder, kalt tuft 1 og tuft 2. Det ble påvist to adskilte kulturlag fra steinalderen som inneholdt to sannsynlige tufteområder. Samlet sett viser dateringsresultatene, sett i sammenheng med funnsammensetningen, aktivitet fra mellommesolitikum til senneolitikum, med hovedvekt på mellom/seinmesolitikum.
På Rakvåg 3 (ID 271876) ble det undersøkt tre områder med kulturlag, deriblant en senmesolittisk tuft. De fleste kullprøvene tatt på lokaliteten faller innenfor et tidsrom på 200 år i senmesolittikum (BC 5533-5526). Det ble samlet inn 1937 funn og gjennomført 10 dateringer fra boplasskontekstene på lokaliteten.
I tillegg ble det gjennomført paleobotaniske undersøkelser av myrlag over kulturlagene. Herfra ble det sendt inn 6 radiokarbondateringer, hvor resultatene foreligger for 4 av disse. De paleobotaniske undersøkelsene viser gjentatte rydninger/avsviinger fra seinneolitikum, i senere perioder skiftende mellom beite, tilgroing og dyrking samt mulig pløying i sen forhistorisk tid.
Til sammen ble det analysert 26 C14-prøver, 1 kasseprøve, 2 makroprøver, 11 mikromorfologiske prøver og samlet inn 4735 funn.
