1. Hyttebakk, V., Solvold, G. I. & Grønnesby, G. Arkeologisk undersøkelse av fire fangstgroper ved Markøya masseuttak, Innset, Rennebu kommune, Trøndelag
2. Berge, R. & Solvold, G. I. Undersøkelse av kullgroper på Ørstad, Oppdal, Sør-Trøndelag
3. Lorentzen, A. B. & Sauvage, R. «Storsteinen» på Husøya – arkeologisk undersøkelse
   av en hellerlokalitet
4. Stamnes, A. A. & Kiersnowski, K. Arkeologisk georadarundersøkelse ved Bodøsjøen, Bodø Kommune i Nordland fylke
5. Kirkhus, L. V. Benan II – Dokumentasjon av helleristninger, Benan øvre, Steinkjer, Trøndelag
6. Krag, E. M. F., Solvold, G. I. & Grønnesby, G. Arkeologisk utgravning av kokegropslokalitet og vannhull fra eldre jernalder, Brekstad vestre, Ørland kommune
7. Kirkhus, L. V. Dokumentasjon av bergkunst med fotogrammetri, Honnhammer V, XXV, XVIII, XIX og XXI. Tingvoll kommune, Møre og Romsdal
8. Hyttebakk, V., Solvold, G. I. & Grønnesby, G. Arkeologisk undersøkelse av gravhaug med kjernerøys på Skårvold og to kullgroper på Halråen, Midtre-Gauldal, Trøndelag
9. Skoglund, F. Hevingen av skipsvraket i Kattmarka

Arkeologisk undersøkelse av fire fangstgroper ved Markøya masseuttak, Innset, Rennebu kommune, Trøndelag (Last ned pdf)

Vegar Hyttebakk, Grete Irene Solvold og Geir Grønnesby

Oppsummering

I forbindelse med ny reguleringsplan for Markøya masseuttak kom tiltaket i konflikt med fire fangstgroper. Disse fire fangstropene anse som en forlengelse av Fagerhauganlegget som strekker seg fra Oppdal sentrum til Innset i Rennebu. Da vi vet relativt lite om dette anlegget ble det gitt dispensasjon etter Kulturminnelovens §8.4, med vilkår om at NTNU Vitenskapsmuseet utførte en arkeologisk utgraving av de berørte fredete kulturminnene.

Det viste seg at en av fangstgropene er usikker, men de tre andre var klassiske fangstgroper, hvor to var bolleformede og en var traktformet. Det foreligger ikke sikre tegn til at gropene har blitt reparert. Det er ikke gjort funn av rester av indre konstruksjoner i tre, men i en av gropene er det funnet kull i bunn som kan stamme fra noe slikt. To av gropene ble datert, hvor den ene er datert til vikingtid og den andre merovingertid. Konteksten til prøvene fra vikingtid er noe mer sikker enn den fra merovingertid.

Undersøkelse av kullgroper på Ørstad, Oppdal, Sør-Trøndelag (Last ned pdf)

Ragnhild Berge og Grete Irene Solvold

Oppsummering

Rapporten omhandler sikringsundersøkelse av trekullgroper fra jernalder, middelalder og moderne tid på Trengen av Ørstad gbnr. 80/2 i Oppdal kommune, Trøndelag. Lokaliteten rommet seks trekullgroper (AskeladdenID 116178, 116179, 116180, 116181 og to som ikke har fått ID på skrivende tidspunkt). Gropene lå fordelt i tre ulike grupperinger med noe avstand imellom, der gropene hadde ulik utforming. Forskjellene skyldes trolig ulik oppbyggingsmetode, volum og muligens forskjeller i hvilken periode de var i drift.

«Storsteinen» på Husøya – arkeologisk undersøkelse
av en hellerlokalitet (Last ned pdf)

Astrid B. Lorentzen & Raymond Sauvage

Oppsummering

Sommeren 2018 ble det undersøkt en hellerlokalitet på Husøya i Kristiansund kommune, lokalt kjent som «Storsteinen». Her ble det påvist kulturlag på opptil 70 cm tykkelse. Funnmateriale og trekulldateringer viste at kulturlaget hadde en spredning i datering fra tidlig neolittiikum til førromersk jernalder. I store deler av kulturlaget ble det funnet askestkeramikk av nordvestnorsk type. Det ble også funnet en smie i helleren. Denne var yngre enn kulturlaget, og har trolig en datering til førromersk jernalder - romertid.

Totalt ble det innsamlet 3354 enkeltfunn fra helleren. I tillegg kommer trekulldateringer, makroprøver, mikromorfologiske prøver, samt et omfattende osteologisk materiale.

Arkeologisk georadarundersøkelse ved Bodøsjøen, Bodø Kommune i Nordland fylke. (Last ned pdf)

Arne Anderson Stamnes og Krzysztof Kiersnowski

Oppsummering

I November 2019 ble det utført en georadarundersøkelse av et areal på nesten 10 hektar ved Bodøsjøen, Bodø kommune. Undersøkelsen ble foretatt av forskere fra forskergruppen TEMAR (Terrestrial, Marine and Aerial Remote Sensing) ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Undersøkelsen ble utført på vegne av Nordland fylkeskommune for Bodø kommune, i forbindelse med arbeidet med ny kommunedelplan for området. Målet for undersøkelsen var å gi økt kunnskap om kulturminner i området samt å gi et bedre beslutningsgrunnlag for videre arbeide og formidling av kulturmiljøet i Bodøsjøen.

Undersøkelsesområdet har en kjent lokalitet med et overpløyd gravfelt synlig på historiske flyfoto, samt kjent fra historiske kilder. Ut ifra dimensjonene på gravminnene og ut ifra tilstedeværelsen av middelalderkirke og gårdshaug i området, samt historiske eiere av Bodøgård i senmiddelalderen og i historisk tid er Bodøgård antatt å ha vært en sentral og viktig gård i fra i alle fall vikingtid og fremover.

I alt 96 700 m² ble undersøkt med en 3d-radar Mark IV georadar, og dataene ble prosessert og tolket i programvaren Examiner 2.97.

Det samlede funnbildet etter georadarundersøkelsen er som følger:

• Fotgrøfter fra minst 8 sirkulære gravhauger og 7 båtformede/husformede langhauger. Én av disse omslutter ei mulig røys i undersøkelsesområdets østre ende.
• Minst 32 ovale grøfter spredt ut over en større del av jordet. De fleste av disse kan tolkes som hustufter, men alternative tolkninger er diskutert
• 1257 groper av ulik størrelse, hvorav 293 er konsentrert i et område midt mellom den store gravhaugen og undersøkelsesområdets nordøstre ende.
• Én større nedgravning mellom adkomstveien og jordets vestre kant, som er tolket som rester etter det gamle sykehuset i Bodø.

Benan II – Dokumentasjon av helleristninger, Benan øvre, Steinkjer, Trøndelag (Last ned pdf)

Lene Vestrum Kirkhus

Oppsummering

Høsten 2019 gjennomførte NTNU digital dokumentasjon av Benan II i Steinkjer kommune, Trøndelag. Store deler av bergflaten er sårbar og bærer preg av forvitring. Lokaliteten skal tildekkes permanent for å sikre bergkunsten. Det er registrert over 150 hugde og skårete figurer på Benan II. Målet var å gjennomføre en full dokumentasjon av bergkunsten for ettertiden, og bruke dataene til digital formidling av lokaliteten. Dokumentasjonsmetoden som ble benyttet var fotogrammetri. Bildene ble behandlet i bildebehandlingsprogrammet Agisoft Photoscan, som er et verktøy en kan bruke for å rekonstruere en tredimensjonal modell på bakgrunn av de bildene man har tatt.

Arkeologisk utgravning av kokegropslokalitet og vannhull fra eldre jernalder, Brekstad vestre, Ørland kommune (Last ned pdf)

Eivind Magnus Færøy Krag, Grete Irene Solvold og Geir Grønnesby

Oppsummering

De arkeologiske utgravningene på Brekstad vestre ble gjennomført i løpet av to perioder vår/sommer 2019. Det ble avdekket et område på 1818,2 m2. Totalt ble det påvist 224 strukturer. Av disse var 94 kokegroper, 52 stolpehull og 3 vannhull/brønner. De resterende var diverse udefinerte nedgravninger. På grunn av de mange kokegropene ble området definert som et kokegropeområdet. De tre vannhullene ble sett som en del av kokegropefeltet. Vannhullene var svært innholdsrike med store mengder tre fordelt på tregjenstander og kvister, dyrebein, skjell og keramikk. Gropene ble datert til tiden rundt Kr.f. mens kokegropene ble datert fra siste del av førromersk jernalder til begynnelsen av yngre romertid.

Dokumentasjon av bergkunst med fotogrammetri, Honnhammer V, XXV, XVIII, XIX og XXI. Tingvoll kommune, Møre og Romsdal (Last ned pdf)

Lene Vestrum Kirkhus

Oppsummering

Høsten 2019 gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet digital dokumentasjon av to bergkunstlokaliteter (ID 105930-1,4,5,6 og 170640-1) på Honnhammer i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal. Dette er en videreføring av dokumentasjonsarbeid som ble påbegynt i 2013, og som fortsatte i 2014 og 2015.

Målet med prosjektet var å skape tredimensjonale bilder som viste både bergflatens form og farge, plassering av maleriene på flaten, samt fremheve fargepigmentene. Ved å bearbeide foto i fargepigmenteringsprogrammet DStretch har man mulighet til å manipulere farger og kontrast, og hvor en kan få fram farger som ikke er synlig for det blotte øye. Fotogrammetri har vist seg å være en god metode for dokumentasjon av bergkunst. Mange av feltene på Honnhammer er truet av forvitring, og en av fordelene ved å benytte seg av denne metoden er at en unngår fysisk berøring av bergflaten, og med dette unngår ytterligere skade av figurmaterialet.

Arkeologisk undersøkelse av gravhaug med kjernerøys på Skårvold og to kullgroper på Halråen, Midtre-Gauldal, Trøndelag (Last ned pdf)

Vegar Hyttebakk, Grete Irene Solvold og Geir Grønnesby

Oppsummering

I forbindelse med planene om å anlegge et næringsområde på Haukdalsmyra på Støren, Midtre-Gauldal, Trøndelag, var det behov for ny vei opp til dette området. Tiltaket med veien kom i konflikt med tre lokaliteter. I den forbindelse gjennomførte NTNU Vitenskapsmuseet en arkeologisk undersøkelse av en gravhaug med kjernerøys på Skårvold og to kullgroper på Halråen i 2018.

Gravhaugen inneholdt en kjernerøys som besto av en sjukantet steinlegning med en forhøyning i sentrum. I sentrum av røysa ble det funnet brente bein og beingjenstander. Gjenstandene består av fragmenter av en usammensatt kam, en beinnål med triangulært hode og dekorerte beinfragmenter. To kullprøver og et brent bein fra kjernerøysa ble datert til romertid. Under kjernerøysa fantes et dyrkingslag, muligens to, som begge ble datert til førromersk jernalder. En nedgraving like i utkanten av gravhaugen ble datert til folkevandringstid.

Begge kullgropene hadde sannsynlig kvadratisk eller rektangulær milebunn med rette sidekanter. Kun den ene hadde synlig voll, men begge viste at man hadde fylt masser opp på den laveste siden for å planere ut toppen. Kullgropene ble datert til høymiddelalderen.

Hevingen av skipsvraket i Kattmarka (Last ned pdf)

Fredrik Skoglund

Oppsummering

Sommeren 2017 ble et skipsvrak funnet ved Kattmarka utenfor Namsos, Trøndelag. Det som er bevart, er et 7 meter langt stykke av nedre del av skroget, fra baugen og akterover. På det bredeste måler vraket 1,93 meter. Vraket er klinkbygd, og syv band er delvis bevart. Det viste seg at skipet må ha hatt et langt liv, for etter en stund er det lagt kravellhud utenpå klinkhuden for å forsterke denne. 

Skipsfunnet er eldre enn 100 år og dermed vernet som kulturminne iht. kulturminneloven §14. Skipsvraket er dendrologisk datert, og viser at båten ble bygget etter 1743, og sannsynligvis før 1750. Den dendrokronologiske rapporten viser stor overensstemmelse mellom prøve fra band fra 1741 og bordgang fra 1743. Rapporten viser videre at det er benyttet furu til både band og bord, og at tømmeret er fra trær som har vokst i Trøndelag.

Vraket lå utsatt til i flomålet med grader av våt- og tørrere tilstand, det er også kjent en del isskuring i dette området som er negativt i bevaringsøyemed. Det var derfor viktig å iverksette tiltak knyttet til vraket, mens det fortsatt innehar god kilde- og formidlingsverdi.

Ideelt ønsker man å bevare kulturminner på funnstedet, slik at de kan oppleves autentisk. Med bakgrunn i vurderinger knyttet til bevaring og formidling, ble det besluttet at vraket måtte heves dersom det skulle kunne bli tatt vare på. Det ble derfor etablert et samarbeid med Museet Kystens Arv. Sammen hevet vi vraket i september 2019, og fikk det så fraktet til Museet Kystens Arv. Her vil det oppbevares og formidles til publikum, samt at det er i et godt miljø til å bli grundig dokumentert og forsket på.