83 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
73
dårlig med gardiner. Noen i personalgruppen spør seg hvordan det er for ungdommen
å komme hit når omgivelsene er som de er, og mener at de bør ta dette opp med ledel-
sen. Det handler om økonomi og penger.
Det skjedde
noe
i etterkant av dette møtet. Slitte spisestuestoler ble etter hvert byttet ut
med nye som var enkle å rengjøre, og man rammet inn noen plakater man hadde tenkt
å henge opp på veggene (men personalet syntes å være av ulik oppfatning med hensyn
til om de var fine og «passet inn»), og en løper og noe pynt ble dandert på spisebordet.
Flere av de voksne i miljøpersonalgruppen pekte på at fraværet av «familiebilder» var
en mangel
–
også symbolsk sett, med tanke på at huset var å forstå som ungdommenes
hjem den tid de bodde der. Med «familiebilder» tenkte de på bilder av de som til en-
hver tid bodde i lag, og som samhandlet i huset. Slike bilder forventer man gjerne å
finne i et hjem, mente de. Det fremkom ikke klart hvorfor de ikke hadde bilder av
ungdommene og de voksne synlig i miljøet. Kanskje hadde det med «midlertidighe-
ten» å gjøre, at ungdommene skulle bo en stund for så å flytte videre, og at nye ung-
dommer kom til. Kanskje hadde det med konfidensialitet og taushetsplikt å gjøre. Til-
knyttet huset var det åtte voksne som byttet på å bo sammen med fire ungdommer,
som gjerne flyttet ut etter et skoleår. Utskifting og rullering av personer skjedde med
andre ord langt hyppigere enn i et vanlig hjem. Dette aspektet hadde trolig betydning
for hva man vektla, og hva man klarte å bli enige om og faktisk gjorde noe med når det
gjaldt fysiske omgivelser og interiør.
Ungdommenes private rom var trolig de mest representative i en hjemlig fysisk miljø-
sammenheng. De inneholdt personlige eiendeler, bilder og gjenstander som både betød
noe for dem og fortalte noe om dem. Rommene deres var gjenkjennbare, slik vi kan
forvente å finne dem i et hus hvor det bor ungdommer: litt kaos, rot og til dels usynlige
gulvflater som måtte ryddes for klær med jevne mellomrom. Ungdommenes rom var
deres personlige tilholdssteder, og de brukte langt mer av sin tid der enn i husets felles
oppholdsrom.
Garsjø (2008) skriver om institusjonen som hjem og arbeidsplass og peker på at det å
bo i institusjon på ulike måter er annerledes enn å bo i et ordinært hjem. Dette til tross
for at institusjonen i utgangpunktet er ment å oppfylle kravene man vanligvis stiller til
et hjem. Selv om Garsjø ikke forholder seg spesifikt og kun til barneverninstitusjonen,
viser han til mange av de samme aspektene som presenteres i dette kapitlet når det
gjelder avvik fra ordinære hjem. Han tar opp institusjoners uklare identitet og fraværet
av et eierforhold til hjemmet. Blant annet viser Garsjø til Steensen (2006b), som tar for