84 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
74
seg sykehjemmene og spør hvilken identitet disse institusjonene har. Er de private eller
offentlige? Er de hjem eller arbeidsplass? Steensen snakker om en underlig og umulig
blanding av arbeidsplass, hjem og kommunal forvaltning. Dette er gjenkjennbart. Insti-
tusjonsenheten representerte både et (midlertidig) hjem og en arbeidsplass. Kanskje
ble det også sett på som en «institusjon for omsorg og behandling»? At huset kunne
representere mange forskjellige ting, gjorde at det ble litt både-og
–
eller kanskje hver-
ken-eller.
Dersom ungdommene kjente eierforhold til sitt midlertidige hjem var det mest sann-
synlig de private (sove-) rommene de kjente eierforhold til. Gjennom personlige eien-
deler, plakater, fotografier, ting, pynt og klær kunne de skape og formidle en identitet
og en plass hvor de hørte til. For miljøpersonalet fremsto nok huset først og fremst
som en arbeidsplass. De «la ikke sjela si» i de fysiske omgivelsene. Disse fysiske om-
givelsene hverken skulle eller kunne si noe om de voksne som oppholdt seg i huset,
slik de fysiske omgivelsene gjør
–
og forventes å gjøre
–
i et personlig hjem. Siden
huset ikke representerte de voksnes hjem, men deres arbeidsplass, ble dette aspektet
trolig heller ikke vektlagt i samme grad som det i motsatt fall ville gjort.
Fravær og/eller tilstedeværelse av objekter og symboler
Fraværet og/eller tilstedeværelsen av spesifikke objekter og/eller symboler kunne nok
også si noe om at huset som ungdommene bodde i, ikke var å forstå som «et ordinært
hjem». Blant annet var alle skarpe kniver, sakser og gjenstander låst inne på personal-
kontoret. De ble kun tatt frem i forbindelse med matlaging. Deretter ble de tatt bort fra
miljøet og låst inne. Personalet forklarte at dette hadde med sikkerhet å gjøre, og at
tiltaket ble innført etter at en ungdom for noen år siden ved én anledning hadde truet
med kjøkkenkniv. Denne ungdommen bodde ikke lenger i huset, men de hadde likevel
valgt å holde fast ved denne praksisen. Det er å anta at en slik ordning tilhører sjelden-
hetene innenfor «ordinære hjem». Hva kunne fraværet av kjøkkenkniver, sakser og
skarpe gjenstander fortelle om de voksnes vurdering av ungdomshjemmet og ung-
dommene som til enhver tid bodde der? Hva signaliserte det? Det fremsto som et gene-
relt sikkerhets- og kontrolltiltak, som også sa noe om institusjonsenhetens og persona-
lets vurdering av ungdommene og deres tillit og tiltro til ungdommene.
Bruk av tv-kort kunne tolkes som et tiltak som gjorde det mulig for de voksne å regu-
lere og kontrollere hva ungdommene brukte tid på når. Det var ikke bare å slenge seg
ned på sofaen, trykke på fjernkontrollen og sjekke ut ulike kanaler og programmer. I
en del tilfeller måtte ungdommene be de voksne om tilgang til tv-kortet. Denne ord-
ningen kunne fremstå som noe uvanlig for ungdommene. Sammen med fraværet eller