72 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
62
Med den enkelte ungdom fulgte det også dokumenter/mappe med opplysninger om
bakgrunn, oppvekstforhold, særlige opplevelser og behov i oppveksten, kontakt med
barneverntjenesten, tidligere tiltak fra denne samt noe informasjon om andre tjenester
og instanser som eventuelt hadde vært inne i bildet før institusjonsplasseringen. I sam-
tale med miljøpersonalet fikk jeg imidlertid inntrykk av at informasjonen i disse do-
kumentene ikke ble brukt aktivt i den forstand at de «leste seg nøye opp» på ungdom-
mene den første tiden av oppholdet. Det syntes ikke å foreligge rutiner som fortale om
en særskilt fremgangsmåte og bruk av disse dokumentene. Flere i miljøpersonalgrup-
pen argumenterte med at det ikke var mulig å danne seg et eget førsteinntrykk dersom
man leste alle sakspapirer, beskrivelser fra barneverntjeneste, BUP og andre tjenester
om den enkelte ungdom. De syntes å oppfatte denne praksisen
–
hvor de ikke søkte å
danne seg inntrykk og forstå ungdommene på bakgrunn av en mengde uttalelser og
beskrivelser som andre hadde gitt på et annet tidspunkt i en annen kontekst
–
som rett-
ferdig også overfor ungdommene. De fortalte imidlertid at ungdomshjemmets ledelse
hadde rutiner for å informere miljøpersonalet muntlig dersom noen ungdommer som
skulle bo hos dem, hadde spesifikke utfordringer og behov knyttet til traumer, relasjo-
ner, diagnoser eller annet. Den enkelte ansatte trengte ikke å gå nøye gjennom ung-
dommens mappe for å være oppdaterte på slike ting. Inntrykk var at praksisen blant
miljøpersonalet varierte på dette området. Noen brukte sjelden tid på å gjennomgå dis-
se dokumentene. Andre bruket noe mer tid på det. Trolig ble en slik gjennomgang vur-
dert som mer eller mindre hensiktsmessig ut ifra den enkelte ungdoms situasjon. I til-
legg er det grunn til å tro at ansvaret som lå i hovedkontaktrollen, krevde en viss gjen-
nomgang av de sakspapirer og dokumenter som fulgte med ungdommen.
«De er mye på kontoret»
Å følge standard planprosedyrer, rapportere og å dokumentføre innen gitte frister var
en del av hverdagen til de voksne, selv om de i utgangspunktet var til stede i huset og
rundt ungdommen for å gi dem omsorg og å støtte/tilrettelegge for utvikling. Både fra
ledelseshold og fra miljøpersonalgruppen ble det gitt utrykk for at det var blitt flere
slike arbeidsoppgaver. Man brukte mer tid på å rapportere nå enn før. Ungdommene
bemerket også, både i intervjusamtaler og i uformelle samtaler, at de voksne brukte
(for) mye tid på kontoret. Dette syntes de ikke noe om. Noen, blant andre Andrea, tol-
ket det som et tegn på at de ikke trivdes med ungdommene, og/eller at de var opptatte
og ikke ønsket å bli forstyrret:
–
De er mye på kontoret.
–
Hva gjør de på kontoret, da?