69 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
59
–
Nei, men i og med at de jobber her. De har rett til å fortelle meg hvilke regler
som skal være her, og sånne ting.
–
Kan ikke dere påvirke reglene? Kan ikke dere komme med forslag og ha med-
virkning?
–
Jeg tror vi i utgangspunktet har rett til det, ja, men jeg har ikke opplevd det, nei.
Kim definerte personalet som ukjente «autoritetspersoner» som var på jobb. Dette
momentet hadde nok også betydning for hvordan stedet ble oppfattet, og for hvilke
handlinger og samhandlinger som vokste frem mellom ungdommen og de voksne.
Andrea uttrykte seg slik:
«Jeg har ikke noe veldig spesielt forhold til dem. De er nå veldig greie og sånn,
men liksom…de er n
å bare voksne som jobber her.»
Ungdommene syntes i mange sammenhenger å være opptatt av at de voksne var på
jobb, at de fikk betalt for å være til stede. Slik jeg tolket ungdommene, kunne dette
representere et usikkerhetsmoment for dem. De visste ikke om de voksne egentlig
«brydde seg», eller om de var der kun for å tjene penger. De snakket ofte om «ekthet».
Var omsorgen som kom til uttrykk, ekte, eller var den bare profesjonell? De voksne
var satt til å utføre et oppdrag. De forholdt seg til «bestillinger» fra barneverntjenesten.
I et vanlig hjem var det ingen utenforstående tjeneste som «styrte» hverdagslivet.
Fransson har blant annet drøftet «det betalte arbeidet» i rapporten «Rom for jenteliv»
(1996). Denne er basert på en feltarbeidsstudie om relasjoner i en barneverninstitusjon,
hvor hun blant annet fokuserer på hvordan forestillinger om «de andre» påvirker de
relasjonene som utvikles.
Mange voksne å forholde seg til
Et annet aspekt som gjorde institusjonsenheten til noe utenom et «ordinært» hjem, var
voksentettheten, samt de regelmessige utskiftningene av voksne i huset. For ungdom-
mene ble det mange personer og ansikter å forholde seg til, og det tok tid å lære nav-
nene på alle. Flere ungdommer sa at selv om de hadde bodd i ungdomshjemmet en god
stund, husket de ikke navnene på hver enkelt. Jeg overhørte også at de i en del tilfeller
brukte «du» i stedet for egennavn når de henvendte seg til miljøpersonell. Dette kunne
fremstå som upersonlig og et tegn på at de som bodde sammen, ikke kjente hverandre