76 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
66
5.1.5 Miljøterapeuter, miljøarbeidere, miljøterapi og sosialpedagogikk
De voksne var miljøterapeuter eller miljøarbeidere. Deres roller og oppgaver som an-
satte ved ungdomshjemmet var definert gjennom formelle stillinger. Ledelsen og per-
sonalstaben var bevisst dette. Ungdommene oppfattet også, og var opptatt av, at de
voksne var der fordi det var jobben deres, som de tjente penger på. Utover dette syntes
de ikke å være kjent med begreper som miljøterapi og sosialpedagogikk. De brukte
aldri uttrykk som miljøterapeut eller miljøarbeider, når de snakket om de voksne med
meg. Ungdommene visste lite eller ingenting om det faglige idé- og tenkningsgrunnlag
de voksne bygget sin praksis på. Hovedsakelig forsto og definerte ungdommene job-
ben til de voksne på grunnlag av det som ble sagt og gjort i hverdagen, som de selv tok
del i, og/eller som de observerte. At dette var basert på miljøterapeutisk tenkning knyt-
tet til en institusjonell praksis og/eller sosialpedagogikk, visste de lite om.
Det lå gjerne faglig funderte drøftinger og/eller betraktninger til grunn for hvordan de
voksne valgte å gå frem for å muliggjøre utvikling og endring på områder som var de-
finert i barneverntjenestens tiltaksplan tilknyttet den enkelte ungdom. Trolig fremgikk
disse i handlingsplanene som ungdomshjemmet/hovedkontakten hadde ansvar for å
lage.
Profesjonalitet og personlighet
Den «profesjonelle» siden ved rollen til de voksne, som var del av det de spilte ut, syn-
tes å være mer eller mindre skjult for ungdommene. De oppfattet at de voksne var på
jobb, men de hadde ikke innsikt i hvordan de tenkte rent faglig, og hvilke drøftinger og
formelle planer som «styrte» deres handlingsvalg og måte å samhandle på.
Når ungdommene snakket om hva som var viktig for dem i forhold til de voksne,
fremhevet de kvaliteter som «ekthet», «å være snill», «å være koselig», «å ha sans for
humor», «å ha personlighet» og «å vise interesse». Ungdommene ønsket å bli sett og
hørt. De voksne måtte ikke være «falske», og de burde ikke drive med «dobbeltkom-
munikasjon». Visse personlige egenskaper fremsto som viktige, og hvilke egenskaper
de voksne ble tillagt, hadde å gjøre med hvordan de voksne valgte å omgås ungdom-
mene, både verbalt og non-verbalt.
En sentral oppgave til de voksne som bodde sammen med ungdommene, var å gi slik
god og forsvarlig omsorg man forventer i et hjem hvor barn og unge bor og lever
sammen med sine foreldre/foresatte. Utover denne opplagte oppgaven var de også
–
som fagfolk
–
gitt ulike oppgaver, nedfelt i formelle planer, knyttet til den enkelte