140 / 166
GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon
–
en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
130
nærmingen, som har søkelys på endring av uønsket atferd (Lillevik og Øien 2015).
Min oppfatning var at miljøpersonalet evnet å tilrettelegge og skapte muligheter for
utvikling gjennom brettprosjektet. Lillevik og Øien peker på at miljøterapien overord-
net
«(…)
betegner en samhandlingsform som preges av miljøterapeutens planlagte,
tilrettelagte og systematiske bruk av det som skjer i samspillet mellom bruker og miljø-
terapeut i miljøet, i «her og nå»-situasjonen
» (2015: 2). Miljøterapien innebærer blant
annet stor grad av planlegging
–
tiltakene beskrives før de settes i verk
–
men det po-
engteres også at den må være i stand til å nyttiggjøre seg de uforutsette muligheter som
måtte oppstå. Med andre ord: Den må favne om spontanitet
–
terapeutisk spontanitet
(Lillevik og Øien, 2015. Viser til Olkowska & Landmark, 2009). Larsen (2015) er
opptatt av de organisatoriske rammebetingelsene og hevder at det å skape muligheter
for at barn og unge i sin situasjon kan arbeide med sin forandring og utvikling, er mil-
jøterapiens primære oppgave.
Gjennom brettprosjektet var det mulig å observere uformelt og meningsfylt samspill
mellom ungdom og voksne som gikk over tid, i fritiden og mot et felles mål. Innenfor
en institusjonssetting er mye knyttet til tid, tidspunkter og planlegging av aktiviteter
innenfor de tidsrom som ikke allerede er fylt med ulike typer virksomheter. Det er mye
og mange som skal tas hensyn til, og det er ikke slik at dette alltid oppleves som me-
ningsfylt flyt og kontinuitet i hverdagen. Prosjektet, som også krevde planlegging, syn-
tes derimot å bidra til å skape nettopp sammenheng og mening gjennom positivt sam-
spill som gikk over tid, og som ungdommene visste skulle holde frem. Utgangspunktet
var at de selv var motiverte og ønsket å skape og eie sine egne brett. Aktiviteten var på
ungdommens premisser og ble ikke drevet frem av de voksne alene. Derimot sto det
voksne ved siden av som selv syntes motiverte, og som var klare til å bidra med hjelp
og veiledning, og som også kunne ta imot råd fra ungdommene. En gjensidighet lå til
grunn for samspillet. Ungdommene og de to voksne som deltok aktivt i prosjektet,
hadde en felles plan og et mål. De hadde til og med snakket
–
og gjort avtaler om hvor
og hvordan de kunne teste brettene og øve på å bruke dem når de var ferdigstilt. I for-
bindelse med de mange brettøktene utenfor institusjonsenheten ble opplevelsene også
foreviget ved fotografering og film. Slik kunne minner tas vare på
–
også visuelt.
Ulike situasjoner og samhandlinger som ble observerte og/eller som jeg også deltok i
tilknytning til arbeidet med longboardene ble nedtegnet i feltdagboken. Tidlig i pro-
sjektet
–
i april måned
–
står det blant annet: