rkbu_rapport6/2016

143 / 166

GRO ULSET
Tett på livet i barneverninstitusjon – en eksempelstudie
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
133
for å skape dialog og samspill rundt viktige skolespørsmål. Det var ikke alltid ung-
dommene og de voksne nådde hverandre gjennom tradisjonell alvorsprat:
«For eksempel å lage et longboard sammen, gjøre aktiviteter eller ta de med ut
og gjøre noe annet, så skaper du båndet som kanskje trengs til at de spør deg
om lekser, til at du kan nå de på andre områder igjen, senere.»
Flere i miljøpersonalgruppen ga uttrykk for det samme. Å bygge tillit og relasjon gjen-
nom positive, givende aktiviteter – som ungdommen selv ønsket å bruke tid på og del-
tok aktivt i – var en måte å komme videre på (for å støtte og tilrettelegge bedre) på
andre viktige områder, for eksempel når det gjaldt skole. Samtidig bemerket ungdom-
mene som deltok i brettprosjektet, at det for dem var viktig at de voksne som deltok,
faktisk ønsket å bruke tid på denne aktiviteten. Jeg tolket det slik at en felles glede og
interesse helst burde ligge til grunn om man skulle få til et genuint samspill.
Lillevik og Øyen (2015) skriver blant annet om «den forstående tilnærming» i sin ar-
tikkel om miljøterapi, og hevder at det å oppleve genuin interesse fra en hjelper kan
oppfattes som anerkjennende. De viser også til Skjervheim (1996) når de snakker om
det å bygge en deltagende allianse ved at den som skal hjelpe, involverer seg i den
andre og lar dennes opplevelser stå i sentrum. Slik bidrar hjelperen til å gjøre den and-
res opplevelse gyldig og gjeldende. Longboardprosjektet kan tolkes som en god setting
eller ramme for utvikling av deltagende allianser. Selve innholdet i prosjektet – måten
man arbeidet sammen og samhandlet på – innbød til en type forening som kunne ha
betydning for bygging av tillit og kvalitet i relasjonen. Det som ble skapt i møtene og
samhandlingen rundt prosjektet, syntes verdifullt utover seg selv. Det kunne være en
inngang for å komme videre på andre områder i ungdommens liv, hvor de voksne
trengte å forstå hvordan de skulle gå frem for å evne og støtte og tilrettelegge for øns-
ket utvikling og/eller endring. Krüger (2009) skriver blant annet om mu-
sikk/musikkterapi som tiltak for institusjonaliserte barn og unge og hvordan dette også
kan bidra til selvhjelp.38 Han beskriver musikkterapien som et supplement til miljøte-
rapien, og viser hvordan dette ressursorienterte tiltaket kan bidra til at man gjennomfø-
rer handlinger og bygger relasjoner til mennesker og miljøer som ellers ville vært
vanskelig å få til: «Selvhjelp kan slik handle om å bidra til å etablere praksiser der
mennesker får anledning og myndighet til å utvikle strukturerende ressurser som de
kan bruke til å endre egne liv i samspill med sine omgivelser» (2009: 182).
38