Kapittel 5 Opplæringsloven og skolen
55
I Veileder til spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2009, s. 6) står
det følgende: «Alle har et læringspotensial. Når manglende læringsutvikling i bar-
ne- og ungdomsalderen utelukker mange fra å delta i kunnskapssamfunnet, er det
systemet som feiler.»
Spesialundervisningen skal i utgangspunktet gjennomføres innenfor rammen
av nærskolen og den ordinære klassen. Tiltak som ikke følger disse reglene,
må være basert på faglig grunnlag. Dette skal være uttrykt i den sakkyndige
vurderingen og i enkeltvedtaket.
5.2.2 Undervisning i de synskompenserende fagene
Elever med rettigheter i henhold til opplæringslovens § 2-14 har rett til inn-
til 1525 klokketimer i grunnskolen i tillegg til den ordinære timerammen.
Elever med rettigheter i henhold til opplæringslovens § 3-10 har rett til inntil
456 klokketimer på videregående opplæring i tillegg til den ordinære time-
rammen (Opplæringsloven, 1998). Loven gir altså disse elevene en rett til et
utvidet undervisningstilbud. Loven omfatter de synskompenserende fagene
punktskrift (lesing og skriving), IKT for synshemmede, mobilitet og ADL for
synshemmede.
Opplæringslovens §§ 2.14 og 3.10 uttrykker at «sterkt svaksynte og blinde elever
har rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i bruk av nødvendige
tekniske hjelpemidler. Elevene har også rett til nødvendig opplæring i å ta seg frem
på skolen, til og fra skolen og i hjemmemiljøet. Før det blir gjort vedtak om slik
opplæring, skal det foreligge en sakkyndig vurdering».
Rettighetene som er presentert ovenfor, utgjør maksimalt fire timer à 60 mi-
nutter pr. skoleuke i gjennomsnitt i tillegg til den ordinære undervisningen.
Ressursen knyttet til denne opplæringen skal dekkes av skolens ordinære bud-
sjettramme ettersomdette er definert somordinær opplæring. Rettigheten, som
skal vurderes individuelt hvert år, krever sakkyndig vurdering og enkeltvedtak.
Rettighetene knyttet til opplæringslovens kapittel 5 og rettighetene knyttet til
opplæringslovens §§ 2-14 og 3-10 skal vurderes og behandles som to forskjellige
og kompletterende rettigheter. Mange kommuner har imidlertid vanskeligheter
med å skille mellom disse rettighetene fordi begge rettighetene har spesialpe-
dagogiske fag som domene, og fordi §§ 2-14 og 3-10 beskriver relativt ukjente