72 / 110
71
De normaltseende så som forventet lite ned i underlaget. I de tilfellene de gjorde dette,
er det rimelig å tro at de hadde oppdaget en potensiell hindring og fokuserte på denne
for å kunne navigere trygt gjennom ruten. Det at de relativt ofte vekslet mellom å
skanne omgivelsene og å se ned i underlaget understreker dette, men gjenspeiler også
at de var opptatt av å kunne forflytte seg greit og trygt. Synsmønstrene deres viser at
de var mest opptatt av å se på omgivelsene, antakelig for å utforske dem.
Menneskene med AMD ble kjennetegnet av ofte å ha et rolig blikk rettet framover.
De hadde også en høy forekomst av det å veksle mellom å skanne feltet og å se ned
på underlaget. Disse synsmønstrene er lett forståelige ut fra synstapet deres. Når de
beveger seg framover langs en gate med et rolig blikk rettet framover, oppfatter de
husveggene og forhindringer som ligger nær veggene på begge sider. De kan også
et stykke forut i tid oppfatte faste hindringer og møtende mennesker som ligger i
bevegelsesretningen deres, slik at de kan unngå dem ved å forandre kursen. Det å
regelmessig veksle mellom å skanne omgivelsene, og å se ned i underlaget, innebærer
en sikring mot tilstedeværelse av nye, tidligere uoppdagete eller glemte hindringer.
Bruken av de ulike synsmønstrene hos personer med RP gjenspeilte også direkte
synsvansken deres. RP-gruppen hadde den klart høyeste forekomsten av hyppige
skifter av fokusering; bruk av et synsmønster som er en forutsetning for at de skal
ha oversikt over omgivelsene de ferdes i. Personer med RP har også den høyeste
forekomsten av Mønster 4 og 3. Rimeligvis må de oftere se ned enn de øvrige
gruppene for å oppdage lave hindringer. Den relativt høye forekomsten av Mønster 3
– fokuserer på omgivelsene – gjenspeiler imidlertid mer deres behov for å ha oversikt
(av sikkerhetsgrunner) heller enn at dette er et uttrykk for utforskning av omgivelsene.
7.3.2.2. Stress og anstrengelse under forflytning
BådeAMD-gruppen og RP-gruppen hadde tydelig større besvær med å gå gjennom ruten
enn de normalseende, men forskjellene er ikke dramatiske. Begge svaksyntgruppene
brukte ca. 25 % lengre tid på å ta seg fram gjennom ruten, enn hva de med et normalt
syn gjorde. AMD-gruppen hverken snublet eller plagdes av andre personer som gikk
i gaten. RP-gruppen snublet gjennomsnittlig mindre enn én gang per etappe i ruten
og plagdes bare ubetydelig av andre personer.
Generelt synes både personer med AMD og RP å forflytte seg rimelig effektivt i et
bymiljø hvor de ikke på forhånd er spesielt godt kjent, selv om det koster dem en
del bry. Gjennomsnittsmålene fra alle gangene de gikk ruten, viste at både AMD- og
RP-gruppen etter hvert fikk mindre besvær i forflytningene sine. Dette gjaldt så vel
det at de brukte mindre tid på å gå ruten, hadde en mer avslappet gange og fikk et
høyere gangtempo.
Lang tid, lavt gangtempo, grad av anspent gange og forsiktighet i forflytningen kan
regnes som indirekte tegn på det å ha besvær. Indirekte mål på besvær under forflytning
viser at både menneskene medAMD og de med RP hadde vesentlig mindre besvær den