48 / 110
47
og kommende kjennemerke. Dette kan skje ved å lage en oppmuntrende lyd, si «ja,
ja» eller «Det er bare å fortsette til Jomfrugata»; alt etter hva personen forstår og kan
nyttiggjøre seg.
Det kan også forekomme at personen finner fram uten at mobilitetspedagogen har
«sett» eller observert foregripingene av kjennemerkene i mobilitetsruten. I slike
tilfeller er det naturlig å tenke at pedagogen ikke har vært sensitiv nok og gått glipp
av foregripingene, eller at pedagogen ikke kjenner til hvordan foregripingene ser ut.
Sensitivitet i betydningen av å legge merke til personens foregriping av kjennemerker
er viktig for å gi tilbakemeldinger til vedkommende.
5.2.1. Hjelp til å finne og følge ledelinjene
Når en person skal lære en ny mobilitetsrute, er det vanlig at mobilitetspedagogen
går sammen med vedkommende, eller ledsager personen langs ledelinjene i ruten.
Mobilitetspedagogens oppgave er å hjelpe personen på en slik måte at hun/han eller
hun hele tiden har mulighet for å ha visuell kontakt med ledelinjen. I forflytningen langs
ledelinjen i en etappe er oppmerksomheten rettet mot kommende kjennemerke. En
samtidig oppmerksomhet mot ledelinjene i ruten kan bli for mye å holde rede på. Dette
gjelder spesielt de første gangene personen går ruten. Målet er å lære hva som er neste
kjennemerke og rekkefølgen på kjennemerkene i rutestrukturen. Mobilitetspedagogens
oppgave blir å hjelpe personen til å rette sin oppmerksomhet og sitt fokus mot neste
kjennemerke i ruten. Når personen og mobilitetspedagogen går langs ledelinjen, kreves
det i tillegg at pedagogen er oppmerksom på hvordan hjelpen blir utført. Når personen
viser tegn på at hun/han kan fortsette langs ledelinjen alene, bør pedagogen trekke
seg bort og gå ett til to skritt bak personen. Personen fortsetter å gå noen skritt.
Mobilitetspedagogen observerer at personen mister kontakten med ledelinjen, sakker
tempoet og stopper nesten helt opp. Mobilitetspedagogen går inn på siden av personen
og gir hjelp slik at vedkommende kan gjenopprette kontakten med ledelinjen og øke
gangtempoet. Pedagogen passer derfor på at ikke personen mister ledelinjen, men gir
hjelpen på en varsom og så forsiktig måte som mulig. I motsatt fall vil personens fokus
kunne bli flyttet til mobilitetspedagogen og pedagogens måte å hjelpe på.
Når personen viser at hun/han har lært å kjenne igjen kjennemerkene i mobilitetsruten,
rettes personens oppmerksomhet gradvis mot ledelinjene i mobilitetsruten. Ledelinjen
skal nå brukes som verktøy for å komme til neste kjennemerke. Kjennemerkene kan
ses som delmål og ledelinjene som middel for å nå delmålene i forflytningen.
5.2.2. Lage føringer for å bli bedre kjent med det området som ruten går i
Mobilitetsruten i seg selv gir en føring for hvordan personen kan bli bedre kjent i
det området ruten går. Det er imidlertid viktig at mobilitetspedagogen ikke tenker
at opplæringen er over når personen har lært å orientere seg selvstendig i ruten. Når
orienteringen og forflytningene i ruten er automatisert, starter en gjerne å søke mer