Utfordringer knyttet til mobilitet for personer med moderat eller alvorlig synssvekkelse

6.2. Synsvansker knyttet til synsfeltutfall

6.2.1. Perifere versus sentrale synsfeltutfall

Det er to diagnosegrupper som ofte knyttes til henholdsvis perifere og sentrale

synsfeltutfall, retinitis pigmentosa (RP) og aldersrelatert makuladegenerasjon

(AMD). Her gis en kort omtale av disse tilstandene. På internett vil en finne utførlige

beskrivelser og gode illustrasjoner på hvordan RP og AMD kan arte seg. Sansetap.no

er en offentlig nettportal med informasjon om syn, hørsel og kombinerte sansetap.

Både på denne siden, samt på blindeforbundet.no vil en også finne synssimulatorer

som viser hvordan de ulike sykdommer kan arte seg i praksis.

6.2.2. Aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD)

For personer med sentrale synsfeltutfall er det vanlig å se dette i forbindelse med

øyelidelsen AMD. AMD er betegnelsen på en degenerativ tilstand av makulaområdet

på netthinnen. Sidesynet er vanligvis ikke berørt. Denne tilstanden påvirker evnen til

å se små detaljer, kontrastfølsomhet og fargesyn. En skiller mellom to hovedtyper av

AMD, tørr og våt, men det kan også forekomme blandingsformer av de to. Den tørre

varianten utvikler seg vanligvis langsomt og kjennetegnes ved druser (flekker) på

netthinnen. Den våte typen har et langt mer dramatisk forløp på grunn av blødninger/

lekkasjer. Ubehandlet kan våt AMD lede til alvorlig synstap på kort tid. Et fellestrekk

for de toAMD-formene er at tappene i makula blir brutt ned på grunn av avfallsstoffer

som cellene ikke klarer å kvitte seg med (Fine, Berger, Maguire & Ho, 2000).

Med sentrale synsfeltutfall (skotomer) påvirkes vanligvis skarpsynet på en eller annen

måte. Skarpsynet vil variere, avhengig av hvilken del av det sentrale området på

netthinnen som benyttes. Ofte ser en betydelige nedsettelser, noe som gjør at en må

anvende parafoveale eller paramakulære områder

på netthinnen for å identifisere

objekter eller detaljer ved objekter. Dette kalles gjerne eksentrisk fiksering. Skotomene

kan ellers variere i utstrekning, og de kan bli større under ugunstige lysforhold

(Bullimore & Bailey, 1995).

AMD er den hyppigste årsaken til alvorlig synstap hos personer over 60 år, og er den

vanligste årsaken til synshemning i den vestlige verden. Basert på studier fra nordiske

land antar man at forekomsten i Norge av personer med AMD, i kombinasjon med

definert synshemning, er rundt 50.000 (Fosse, 2005).

Makulaområdet: Tappene er i hovedsak lokalisert til et lite, sentralt område kalt den gule flekken (makula). De

fungerer aller best under gode dagslysforhold og registrerer farger, kontrastforskjeller og små detaljer. I den perifere

delen av netthinnen er det svært få tappceller. Antallet øker jevnt inn mot sentrum av den gule flekken (fovea cen-

tralis), der cellene står svært tett og gir høy synsskarphet (visus).

Parafoveale eller paramakulære områder. Parafovealt eller paramakulært viser til netthinneområdet utenfor fovea

eller makula. Når dette netthinneområdet benyttes på grunn av sentrale synsfeltutfall (skotomer), gir dette dårligere

visus enn det en kan oppnå ved bruk av fovea sentralis.