47 / 110
46
Dette kan kanskje virke unaturlig. Mye mer informasjon kunne kanskje vært gitt mens
personen går ruten? Problemet med å gi informasjon underveis i ruten er imidlertid at
dette kan forstyrre personens oppmerksomhetsretting mot kjennemerkene, ledelinjene
og egen posisjon i mobilitetsruten. Da kan mobilitetspedagogen selv bli sentrum for
personens oppmerksomhet. Pedagogen blir i så fall en hjelpebetingelse på veien
til målet for forflytningen, og personen lærer lite om kjennemerkenes egenskaper
og plassering i mobilitetsruten. Hjelpen kan i verste fall bidra til at personen blir
avhengig av mobilitetspedagogen for å finne fram fra et sted til et annet, i stedet for
at forflytningen i ruten bidrar til opplevelse av mestring og selvstendig orientering
5.2. Selvstendighet og hjelp
Det overordnete målet for de fleste er at mobilitetsopplæringen skal føre til at personen
forflytter seg selvstendig mellom hverdagens aktiviteter og gjøremål – uten å ha behov
for hjelp fra andre. For de som på grunn av fysiske bevegelseshemninger ikke er i
stand til å foreta selvstendige forflytninger, er målet å bli i stand til å lære å orientere
seg og kunne ta initiativ til forflytningene. Siden mobilitetsopplæringen er integrert i
et menneskes hverdagslige aktiviteter og gjøremål, er ønsket om at personen skal bli
et aktivt og initiativrikt menneske, en naturlig målsetning for opplæringen. Målet er
at personen skal bli i stand til å komme seg dit vedkommende selv vil; styrt av egne
ønsker, ut i fra egne interesser og behov, selvstendig eller med den hjelpen en trenger
for å delta i hverdagslivets aktiviteter.
På veien til dette målet er det nødvendig å registrere læringsprogresjon i form av
hjelpebehov. Dette gjør det generelt lettere å se om progresjonen er god nok i forhold
til forventningene. Hjelpen bør bli gitt og registrert på en slik måte at det er mulig å
holde rede på hvilke ferdigheter personen behersker. Registreringen av hjelpebehov
gjør det mulig å vurdere om den hjelpen som blir gitt, er en riktig form for hjelp.
Det å oppfatte personens initiativ til å forflytte seg gjennom mobilitetsruten, og å være
i stand til å ta hensyn til initiativene, er spesielt viktig tidlig i ruteopplæringen. Det å
oppfatte hvilke initiativ personen gjør, forutsetter sensitivitet. Hvis hjelpen blir gitt
riktig, er det mulig å se eller kjenne (ved håndledning) når personen begynner å gå
selvstendig, slik at ansvaret for forflytningen flyttes over til personen. I en vellykket
mobilitetsruteopplæring blir hjelpen etter hvert gitt bare i deler av ruten. Til sist består
hjelpen i at mobilitetslæreren «skygger» personen gjennom ruten uten å berøre ham.
Hjelpen gis bare tidvis for at personen skal finne kjennemerkene og ledelinjene og
forflytte seg med godt tempo langs ledelinjene.
Økt selvstendighet kan vise seg i form av at en registrerer høyere forekomst av
foregripelser. Når dette skjer, og foregripelsene er funksjonelle, bør mobilitetspedagogen
trappe ned hjelpen. Mobilitetspedagogen bidrar likevel med den hjelpen som trengs ved
kjennemerkene. Dette er hjelp til oppmerksomhetsretting mot målet for forflytningen