Utfordringer knyttet til mobilitet for personer med moderat eller alvorlig synssvekkelse

6.2.3. Retinitis pigmentosa

RP er en øyelidelse som fører til degenerasjon av fotoreseptorene (sansecellene – staver

og tapper) på netthinnen. RP kan utvikle seg svært forskjellig fra individ til individ,

noe som skyldes at ulike genfeil ligger til grunn for sykdommen. Hos noen individer

rammes primært stavcellene, noe som fører til redusert sidesyn, nattblindhet og dårlig

mørkesyn. Stavene er i hovedsak lokalisert utenfor den gule flekken. Disse cellene

er aktive ved svak belysning og gir oss mørkesyn og sidesyn. Stavcellene registrerer

også bevegelse, noe som er svært viktig for orientering. Hos andre kan både stav- og

tapp-cellene bli angrepet, noe som gir dårlig mørkesyn, dårlig mørkeadaptasjonsevne,

redusert skarpsyn og dårlig kontrastfølsomhet (Telander, Beus & Small, 2013).

Det er vanlig at RP leder til vansker med visuell orientering. Det kan skyldes flere

forhold. For det første vil en stadig økende innskrenking av perifert synsfelt gi mangel

på oversikt. Dernest vil dårlig mørkesyn gjøre sitt til at orienteringsevnen endrer

seg med lysforholdene. For noen vil det være slik at de under dårlige lysforhold

er å betrakte som blinde, mens de under gode lysforhold, kan utnytte synet

tilfredsstillende for bestemte oppgaver. Det er også vanlig å registrere store blendings-

og adaptasjonsproblemer, spesielt i overgang fra lyse til mørkere områder (Fosse,

Forsbak & Hoff, 2003; RP-foreningen, 2010). Noen ganger kan det ta flere minutter

å tilpasse synet overgangen fra sterkt lys (utendørs) til normalbelysning innendørs.

RP er den vanligste årsaken til arvelig betinget blindhet, og forekommer med en

hyppighet på en per fire tusen på verdensbasis (Berson, 1993; Hartong, Berson &

Dryja, 2006). Overført til norske forhold skal dette tilsi rundt 1250 personer, noe som

ligger nær RP-foreningens (2010) anslag på 1500 mennesker.

6.3. Synsbetingelsenes betydning

6.3.1. Lys, illuminans og luminans

En gjennomgang av synsbetingelsenes betydning forutsetter en felles forståelse av

hvordan vi definerer sentrale begreper som lys, illuminans og luminans. Lys kan

betraktes som elektromagnetiske bølger. Elektromagnetisk stråling rommer alt

fra kortbølgede gammastråler til langbølgede radiobølger. Det menneskelige øyet

er lysfølsomt for en liten del av det elektromagnetiske spekteret. Vi er i stand til å

registrere lys med bølgelengder fra 380 (fiolett lys) nanometer (1 nm = 0.000 000

001m) til 760 nm (rødt lys). Vi har høyest følsomhet for bølgelengde 555 nm (gul-grønt

lys) under fotopiske lysforhold, der primært netthinnens tapper er aktive. Fotopisk

belysningsnivå tilsvarer luminanser over 3 cd/m

. Ved svært lave lysnivå (skotopisk

lysnivå – der netthinnens staver er aktive) forskyves maksimal følsomhet mot kortere

bølgelengder. Skotopisk lysnivå tilsvarer luminansverdier på 0,01 cd/m² eller lavere.

Vi har også blandingsformer mellom fotopisk og skotopisk lysnivå, mesopisk. Dette

tilsvarer luminansområdet 0.01–3 cd/m

, som da gir en blanding av stav- og tapp-syn.

(Bjørset, 1992; Valberg, 1998; 2005).