52 / 110
51
6.0. SYNSVANSKER SOM FØRER TIL
FUNKSJONELLE PROBLEMER I FORFLYTNING
6.1. Hovedgrupper av synshemmede og variasjon i funksjon
På 1970-tallet introduserte Bäckman & Inde (1975) en modell der man opererte med
fire hovedgrupper av synshemmede. I disse gruppene kunne man bl.a. identifisere
spesielle utfordringer knyttet til lesing. De fire hovedgruppene bestod av personer med
1) sentrale synsfeltutfall (skotomer), 2) nystagmus, 3) perifere synsfeltinnskrenkinger,
og 4) andre former, herunder blandingsformer av de ovennevnte hovedgruppene.
Disse synsvanskene kan i seg selv peke på områder som gir seg utslag i funksjonelle
synsvansker. Det er for eksempel ikke vanskelig å tenke seg at en person som har
sentrale skotomer, med påfølgende nedsatt visus, vil ha vansker med lesing. Det er
også naturlig å tenke seg at personer som har vansker med fiksering, slik man kan se
det hos personer med nystagmus, må streve mer enn personer med normalt syn for å
få stabilisert et tekstbilde på netthinnen, slik at teksten blir lesbar. Videre vil en person
med perifere synsfeltinnskrenkinger, kombinert med god visus, ha gode muligheter
for lesing, i alle fall hvis det sentrale synsfeltet er så stort at en kan identifisere flere
sammenhengende bokstaver. For personer med en kombinasjon av disse vanskene
kan utfordringene bli større, men, som Bäckman (2000) påpeker, ved å bruke ulike
lesestrategier, og med tilpasning av de rette optiske og tekniske hjelpemidler, kan
lesefunksjon i mange tilfeller re-etableres.
Den samme hovedinndelingen kan også benyttes for andre oppgaver enn lesing, som for
eksempelvis mobilitet (Bäckman & Inde, 1975). Det er imidlertid ikke nok å konstatere
at det foreligger spesifikke synsvansker. Synsvanskene må ses i sammenheng med
kognitiv funksjon, evne til å utnytte den synsresten som foreligger, og tilrettelegging
av miljøet.
Inndelingen i hovedgrupper kan imidlertid ikke gi et fullgodt bilde av variasjonene
innenfor populasjonen av synshemmede. Forhold som medfødte eller ervervede
tilstander, kognitive ulikheter mellom personer, og grad av tilleggsproblematikk
(eksempelvis hjerneskader) vil også spille inn. Dette innebærer at to personer med
samme sykdom, eller med de samme «psykofysiske uttrykk» i form av visus, synsfelt
og kontrastfølsomhet, kan ha ulike funksjonelle ferdigheter. Funksjonelle ferdigheter vil
også være avhengig av både individ- og miljøfaktorer. Eksempelvis vil en synshemmet
som beveger seg i et miljø som er tilrettelagt på en god måte, ha mye større sjanse
til å takle de visuelle utfordringene enn personer som er prisgitt et miljø hvor slik
tilrettelegging ikke foreligger.